Afrika er ikke som det var. Nå klager de i Oussoubidiagna (landsby i bushen i Vest-Mali – langt fra sivilisasjonen?) over at de har mista Internettforbindelsen ved overgangen til 2009. Jeg prøvde å fortelle om da vi reiste 45 minutt på humpete vei og betalte i dyre dommer for at barna skulle kunne veksle noen få ord med besteforeldrene. Det skjedde via et telefonrør som ble sendt ut gjennom et vindu i bakgården på posthuset i Mahina. Fikk jeg noen forståelse? Neida – vi blir bare fortalt at nå er det andre tider – og visst er det sant!

Utviklingen skjer svært raskt på noen områder på dette kontinentet. Undervisning for alle, nok mat til alle og gode helsetjenester til alle går svært sakte, mens utbygging av mobiltelefoni, internett og fjernsyn går svært raskt. Forstå det den som kan!

En visitt hos den største telefonioperatøren her i Mali – Orange, resulterte i tilbud om mobilt internett. Oussoubidiagna har nemlig hatt mobildekning det siste året, og da bør mobilt internett kunne fungere. Det vet en jo ikke før en har prøvd, men for oss som levde her i en annen tid (10 år siden) er det nesten surrealistisk med internettilgang i bushen. Den gangen forlot en sivilisasjonen da en kjørte forbi bygrensa til Bamako. Nå kan vi bare putte et nettverkskort i pc-en og koble oss til internett fra en fulanerleir der hjulet knapt er tatt i bruk!

Ved å overføre litt penger fra kontoen kan en lese kunngjøringene i Budstikka hver dag, og ved å logge seg på nrk.no kan en høre nyhetene fra Norge når en vil. For 10 år siden var det høytid i heimen da klokka var 1800, for da kunne en fininnstille radioen til å ta opp Utenlandssendinga fra NRK-Norge. Det var 30 minutt med det viktigste som hadde skjedd siste døgnet, blant annet MFK´s plassering på tabellen. Nå er det nesten så kontakten med Norge kan bli for god. Med Skype og MSN kan en ha daglig kontakt med venner i Norge, og vi kan til og med følge forelesningene ved Universitetet i Trondheim ved behov.

All utvikling til tross, er det mye som mangler på at Mali er et godt sted å bo for folk flest. Vi prata med kameramannen i Malisk fjernsyn som fulgte presidenten på Norgesbesøk i oktober, og kan kunne fortelle om harde prioriteringer for å få endene til å møtes. Som mann i familien har han ansvar for at alle i husholdningen har det de trenger, og da er det ikke bare snakk om kjernefamilien. Både foreldre, brødre med koner og unger og slektninger fra bushen inngår gjerne i husholdningen her i Bamako. Et fåtall av disse bidrar til husholdningen, selv om de har inntekt. Dette er eldstemann sitt ansvar. Et slikt system motiverer ikke for innsats, for det er alltids noen i familien som tar ut det lille ekstra som av og til kommer inn. At prisen på de fleste matvarer har økt svært mye det siste året, gjør ikke situasjonen bedre.

Internettforbindelsen vår kan da synes mindre viktig, men like fullt – vi er nordmenn, og jeg husker hvordan jeg reagerte i Norge da Canal+ ikke kunne sende nytt modem før om 3 uker. Derfor er det vel bare å sette seg i bilen og kjøre ut til Orange for å skaffe nettverkskort og abonnement til mobilt internett for mine kolleger i Oussoubidiagna.

Reisebrev fra Øst-Mali

Tor og Ingunn er gode venner fra Molde som lot jul være jul, og kom på besøk til Mali i stedet. For å få vist frem litt av landet la vi opp til en liten tur østover – skjønt liten og liten. Da jeg så på kilmometertelleren etter å ha kommet tilbake, hadde vi kjørt 160 mil. Mali er fire ganger så stort som Norge og avstandene merkes når en skal forflytte seg.

Magdelena og Inger Marie reiste vestover til Bafoulabé i stedet for å være sammen med oss. Ikke mindre enn 16 ungdommer hadde bestemt seg for å møtes i Bafoulabé for felles romjuls- og nyttårsfeiring. Mange av dem gikk sammen på skolen der for 12-15 år siden, så det var nok mange felles opplevelser som skulle gjenoppfriskes.

Som vanlig var reiseleder Nyland seint ute med bestillingene. En kjapp runde med Lonely Planets Guide to West-Africa på lillejuleaften gjorde susen. Dette er jo tiden da turismen er størst her i Mali, og vi var heldige som fikk ordna med overnattinger hele veien. I tillegg til oss og gjestene fra Molde, reiste vi sammen med kollega Karen Ekern fra Oussoubidiagna og hennes 3 gjester.

I mangel på overnatting i Segou, valgte vi i stedet Teriya Bougou, som ligger 30 mil øst for Bamako. Det begynte å mørkne da vi kom til avkjøringa, og de siste 4 milene gikk ute i terrenget. Da går stiene i mange retninger og det er lett å kjøre seg vill, men takket være sporadiske skilt fant vi frem til den lille landsbyen som ligger ved Bani-elva. Stedet ble etablert av en katolsk pater for mange år siden, og er et landsbyutviklings-prosjekt. Turismen har skaffet grunnlag for lokale arbeidsplasser, og miljøvennlige tiltak som egen kraftproduksjon basert på biobrensel er viktige moment. Stedet ligger idyllisk til ved siden av elva, og er omkranset av fulanerleirer på denne årstiden. Inne på området er det lagt til rette for aktiviteter med svømmebasseng og båtutleie. Produksjon av frukttrær er også blant tiltakene som gir inntekter til lokalbefolkningen. Avstikkeren ut i bushen var absolutt verdt omveien, og anbefales til alle dere som tenker på Mali som neste feriemål.

Dagen etter gikk turen videre til Djenne som har vært en viktig by lenge før Kristi fødsel. Byen var et viktig handelssentrum og læresete for islam i middelalderen, og er verdenskjent for moskéen sin. Det er den største bygningen av leire, og er på UNESCOs verdensarvliste siden 1988. Byen ligger på en liten forhøyning i elvedeltaet mellom Bani og Niger. For å komme dit er vi anhengig av en liten fergetur, og det var ikke få landcruisere og busslaster med turister som ventet på å bli fraktet over. Konsentrasjonen av kamerabekledde turister var større enn vi noen gang har møtt her i Mali, og vi prøvde å distansere oss mest mulig fra dem. Likevel var det bare å innrømme at vi ikke var så forskjellige. Djenne er kjent for sin arkitektur i banco (hus av leire), og hotellet vårt var bygd på samme vis. Veggene er ganske tykke, og det kreves mye vedlikehold av fasadene etter regntida. Det er ikke så lett å få vann og elektriske innstallasjoner til å være holdbare i slike hus. Til gjengjeld holder de varmen ute på en helt annen måte enn sement.

Mandag reiste vi videre til Sévaré som ligger rett før Mopti. Her tok vi inn på Mac´s refuge som også kan anbefales for fremtidige Maliturister. Mac er vokst opp i Mali. Foreldrene hans kom til landet sent på 1920-tallet, og startet misjonsarbeid blant Dogonfolket i Sanga i 1931. Selv bodde han i landet til han var 15, men kom tilbake etter et kortere opphold i USA. De siste 10 årene har han drevet hotell. Trivelige rom med det vi vestlige turister synes vi trenger er på plass. Billigere alternativ med seng på taket, er også mulig. Frokost og middag inntas rundt et digert langbord, og er svært kontaktskapende for gjestene. Da vi var der var det gjester fra både Storbritannia, Belgia, Nederland, Sveits, Italia, Frankrike, USA og Japan. Maten tilberedes av lokale produkter av Mac og hans maliske kokk, og er noe vi kommer til å huske med glede. Fra april til juni er det dårlige med turisme, men hotellet stenger ikke selv om Mac reiser til Frankrike på ferie. Virksomheten holder liv i rundt 50 mennesker og da synes Mac det er umoralsk å permittere sine arbeidere. De røde tallene oppveies av plusstallene i turistsesongen.

Romjulsturen vår endte med et annet turistmål i Mali, og det er Dogonland. Det er rangert som Afrikas topp 10 turistattraksjoner av Lonely Planet, og er et must. Vi tok kortversjonen med guidet tur uten overnatting, men fikk likevel se mye av det som særpreger det arbeidsomme folket oppe i fjellene. Nyttårsaften ble feiret med en bedre middag på hotellet og levende musikk på Kora-bar i Segou. Stemningen var høy, og nyttår er en viktig markering for maliere også.

Jul i Bamako

Julefeiring i Mali blir ikke helt som i Norge. Det er både Magdelena og Inger Marie enige om, og har alt begynt å planlegge advent og jul for 2009. Da skal de ta igjen det som mangla i 2008. Takket være besøk fra Norge, ble ikke avviket så stort. Mor hadde sørget for rikelig med pinnekjøtt, kålrotstappe og hjemmelaget tyttebærsyltetøy. Kjells crème brûlée erstattet karamellpuddingen og ble godt mottatt. Det var nemlig rikelig med gjester til julemiddagen. Inger Marie og hennes 4 team-venninner sørget sammen med Magdelena for at gamlingene ble i mindretall. Etter en måned i afrikanske familier satte jentene pris på tradisjonell norsk kost.

Juletreet var naturligvis bare godkjent under tvil. Det var av plast, litt for kort, manglet lys i stjerna og hadde erstattet de kjente og kjære pyntetingene med noen glorete kuler. Tor og Ingunn sørget for at pakkene under treet var rikholdige, så den programposten fikk høyt terningkast. Inger Marie hadde jobbet iherdig med å få tak i de viktigste julefilmene og arbeidsdelingen julaften formiddag var som vanlig; mor og far lager i stand, mens barna sitter i pyjamas foran TV´en til alt er klart.

Vi hadde hørt at menigheten i Ntomikorobougou hadde planlagt julefeiring på julaften, så vi troppet opp i kveldinga for å få med oss litt av denne. Vi hørte festlydene langt oppi gata, og stemninga var god. Da vi kom inn på gårdsplassen var det stappfullt av folk og dramatiseringen av juleevangeliet var alt i gang. At Josef ble spilt av Claire vakte selvsagt stor munterhet, og ellers var det nok også en del personlige vrier som ikke stemte helt med originalversjonen. Etterpå var det premiering av loddsedlene publikum hadde fått da de kom. Det var selvsagt et populært innslag, og når gevinstene passet dårlig til vinneren var det ekstra gøy. Programposten etter det var sang av kirkekoret. Det utartet ganske fort i felles dans med overskudd og glede. Vi hørte de holdt på langt utover natten, og vi tenkte tilbake på julegudstjenesten hjemme. Det er noe som er forskjellig!

Dagen etter gikk det ikke an å ligge og dra seg. Juledagsgudstjenesten er den viktigste og begynte kl.9:30. Nattens aktiviteter gjorde at det var litt glissent i benkeradene i starten, men det kom seg etter hvert. Laurent talte tydelig og klart om Frelseren som var født, og det var for anledningen lagt inn nattverd. Neste programpost var sang av de etniske gruppene i menigheten, og i hovedstaden er de fleste folkegruppene representert. Dette tok derfor tid, og litt uti skjønte vi at heller ikke vi slapp unna. Nordmennene måtte gjøre seg klare. Det ble en fin versjon av ”Å jul med din glede” med litt feil tekst og bevegelser, men trommekompet og klappingen fra menigheten dekket over alle skjønnhetsfeil, og applausen var stor og raus. Gudstjenesten slutter som alltid med at alle tar hverandre i hånden og ønsker Guds velsignelse ”Ala ka duga ye”. Med det slutter også mye av julefeiringen i Mali, for det vanlige livet tar sjelden pause i dette landet. Kampen for det daglige brød kan ikke hvile i dette landet der folk mangler fast inntekt, halv skatt i desember og trygder og pensjoner.

Tabaski og avskjed

Vi skjønte tidlig at en ny fest var i emning. Transport av sau økte mistenkelig mye. I trafikken så vi sauer bundet på biltak, sauehaler stikkende ut av bagasjerommet, taxi med sauer i baksetet, sauer bak eller foran på mopedene, sau på sykkel – You name it! Det var breking på alle kanter rundt oss, og det er vel ikke rart at Tabaski kalles sauefesten.

Tabaski er til minne om Abrahams offer. Gud ber om at han må ofre sønnen Isak (eller sønnen til trellkvinnen Hagar som det står i Koranen). Gud stopper Abraham, og ber han ofre et lam i stedet. Det er grunnen til sauens posisjon under Tabaski. Sauene slaktes på rituelt vis, og det er rikelig med kjøtt hos alle som har råd til det. Det er også tradisjon for å dele med de fattige, så dette er nok en dag der de fleste kan spise seg mette i Mali.
Søndag skjønte vi det nærmet seg, for da var det vask av sauer opp gjennom hele gata vår. Nyvasket og nyfrisert stod de der og skinte i kveldssola. Frisering var det i det hele tatt mye av på søndag. Alle av hunkjønn var travelt opptatt med å flette hverandre, og den ene frisyren mer kunstferdig enn den andre ble tryllet frem.

Mandag var mye tristere i så måte, for da stod naboene utenfor porten og kuttet sauestruper over en lav sko. Etterpå putret grytene i de tusen maliske hjem, og det var høytidsstemning med fellesskap i familiene. På ettermiddagen er det vanlig å gå på besøk til slekt og venner, og da kan en se maliere i sin fineste stas. Mange av ungene går det vi kaller julebukk på ettermiddagen. Små pengegaver eller godteri mottas med takk. Kvelden avsluttes gjerne med dans ut i de små timer. I hvert fall var det uvanlig stille tirsdags morgen.

For oss bar dagen preg av avskjed. Ivar Andreas, Ingrid, Anna og Frida satte kursen mot Norge etter 3 ukers besøk her i Bamako. Det har vært fine dager vi har fått oppleve sammen, og når i tillegg sykdom og plager har holdt seg borte – er det all grunn til å være fornøyd. For at det ikke skulle bli alt for tomt i huset, hadde vi med Inger Marie på overnattingstur i heimen. Hun sier aldri nei til noen episoder med Skomakergata nå før jul.

Tambaga express

Folk som kommer på besøk kan ikke bare oppholde seg i Bamako. ”The real thing” når det gjelder Afrika finner du på landsbygda. Da skolen var ferdig sist onsdag, lastet vi opp bilene og satte kursen mot Tambaga som er en liten landsby 24 mil vest for hovedstaden. Vi forberedte Anna og Frida på at det verken var mobil- eller internettforbindelse der. At det ikke var strøm, men utedo og dusj uten varmtvann lot vi være en overraskelse til vi kom fram.

Ungdommene ble innkvartert på taket av gjestehuset. Å ligge under en gnistrende afrikansk stjernehimmel uten forstyrrende neonreklamer, gatelys og andre forstyrrende element er en spesiell opplevelse. Det er nesten som du kan tilgi alle eselvrinsk, sirisser og hundebjeff som forstyrrer søvnen. Temperaturen er også lavere i bushen, og når det kommer ned på 19 grader kjenner en faktisk at det er litt småkaldt.

Vertskapet vårt i Normisjon hadde lagt opp et stramt program på torsdagen. Etter en rask frokost var det ut for å bli kjent med landsbyen. Vi fikk se vareutvalget i en vanlig landsbybutikk, og den kunne nok ikke måle seg med Roseby. Stemninga var imidlertid god og Anna og Frida fikk nye navn; Aminata og Hawa Kamissoko. Anita Haugsjå viste rundt på det nye helsesenteret som er bygd opp av Normisjon i Tambaga. Kontrasten til den gamle fødestua var stor, og det var stolte maliske helsearbeidere som presenterte legekontor, apotek, fødestue og den lille sengeposten. Anna besvimte litt under all informasjonen da, men når en er på helsesenteret gjør jo ikke det noe.

Etterpå var det Hølje Haugsjå som tok over, eller Sanjiba som han liker å kalle seg. Alle fikk plass i en litt sliten landcruiser og det bar alt hva remmer og tøyler kunne holde ut i bushen. Veiene er jo ikke så lett å få øye på der ute, og når Erling i tillegg kom med forslag til snarveier var til og med Hølje usikker på om det egentlig var snakk om noen vei. Til Erlings forsvar skal det sies at han stort sett bruker motorsykkel på oppdrag. Første landsby hadde en engasjert skolelærer med 40-50 elever i en skole av strå. Han berømmet nordmennene for å ha lært folk å skrive på sitt eget språk, og så frem til den nye skolen som landsbyen skulle bygge i samarbeid med Normisjon. En disiplinert elevflokk satte tydeligvis pris på besøket.

Neste landsby var i full sving med å bygge brønn med hygienisk vaskeplass og separering av drikkevann til husdyra. Hølje forteller at mange av samarbeidsprosjektene har stor egenandel nå. Landsbyene stiller opp med masse dugnadshjelp, og betaler opp mot 50 prosent av reelle kostnader. Her var det også mange lovord om utviklingen som har skjedd i området som følge av bistandsprosjektene. Etter imamens takketale var det retur i full speed til Tambaga.

Hos Bamba stod maten alt klar, og vi hadde vel kanskje glemt å fortelle Anna og Frida at her spiser en med fingra rundt felles matfat for 5-6 personer. I alle fall tok de utfordringen på strak arm, og hentet frem kunstene fra en tidligere periode av livet. Same med kjøtt, ris, grønnsaker og friterte søtpoteter er godt, selv for ferskinger på tur i Afrika.

Som om ikke dette var nok, hadde selvsagt Alf Halvorsen lagt inn en evangeliseringstur til en landsby i kveldinga. Han mente det var en historisk dag, for aldri før hadde denne landsbyen hatt besøk av 7 moldensere, og det vil nok bli husket. Hva som ble sagt ellers på møtet, var litt dunkelt for oss. Alf som har bodd her i over 25 år snakker flytende malinke, men det kan nok ikke sies om oss andre. Både sanger og preike ble behørig kommentert av de fremmøtte. Mange var bortreist denne kvelden, så derfor ble det ikke kveldsmat på oss. Alf var kanskje mest skuffa over dette, mens vi satte pris på å komme hjem i rimelig tid – bare litt over ti. Det var ikke vanskelig å få sove den kvelden.

Besøk fra Norge

Da er dagen endelig kommet! 4 slitne nordmenn tumler ut fra ankomsthallen på Senou flyplass i Bamako, etter en ganske så anstrengende reise fra Norge. Med stadige flyttinger på avgangene til Norwegian, og politisk streik blant pilotene i Air France, var det spennende til det siste om alt skull gå bra. Men det gjorde det, og det var heftige gjensynsscener mellom Magdelena og venninnene Frida og Anna fra Molde. Bror Ivar Andreas og Ingrid var selvsagt også hjertelig velkomne.

Inger Marie var for anledningen også med i velkomstkomitéen. Hun har jo hatt kanonstart på livet i Mali, og har flyttet inn i en malisk familie allerede. Hver dag går med til å lære bambara, venne seg til maliske måtider, fotballtreninger og jeg vet ikke hva. De er også godt inne i systemet med de grønne Sotramabussene i hovedstaden, og de reiser nå som lokalbefolkningen.

En slik start hadde nok vært i tøffeste laget for de nylig ankomne. De er i stedet innlosjert i vår ringe bolig og ser ut til å finne seg til rette her. Etter en kveld som ble litt for sen, var det lurt å be jentene fri fra skolen dagen etter. I stedet kjørte vi til hotell L`Amitie som vi kaller det, for å ligge litt ved bassengkanten. Det er jo ganske fjernt fra det vanlige livet i Bamako, men nordmenn liker å få litt sol når de kommer fra snø og regn i et novemberkaldt Norge. For oss voksne var det jo topp at Magdelena hadde likesinnede og leke med i vannet, slik at vi fikk litt fri.

Mange inntrykk er sterke når en kommer til et av de fattigste landene på kloden. I hvert gatekryss møter en tiggere, og om kveldene ser en de husløse rigge seg til med noen filler rundt seg på fortauene. Guttene fra koranskolene med sine røde innsamlingsspann treffer en overalt. De samler inn lønn til sin koranlærer, men får nok minimalt selv. Støv, søppel og rot kan også virke overveldende, og det samme gjelder luktene. Dette er langt fra Norge, der alle lukter hermetiseres i vinterhalvåret.

Rart er det nok å oppleve at det er folk i arbeid hjemme hos oss også. Bartolome arbeider i huset, og har ansvar for klesvask, husvask og matlaging. Samuel er vakt og sørger for sikkerhet rundt ”toubabene” som vi hvite kalles her nede. Emmanuel er sjåfør og sørger for at jentene kommer til og fra skolen hver dag. Dette er heller ikke som hjemme. Mange nordmenn har vanskelig for å takle dette i starten, men i et land med kjempestor arbeidsledighet er det viktig å bidra med arbeidsplasser.

Besøket fra Norge har visst fått i oppgave å finne ut av livet i Mali. Det håper vi skal ordne seg i løpet av oppholdet, for vi kan ikke bare oppholde oss ved bassengkanten. Det blir både turer ut på landsbygda og i ulike bydeler av storbyen, så mer av det vanlige livet i Mali blir nok Anna og Frida kjent med etter hvert.

På korøving

Emanuel Dambele er sjåfør, og har som en av sine oppgaver å kjøre Magdelena til skolen hver dag. På turen hører han gjerne radio og synger med, noe Magdelena kan styre sin begeistring for når klokka enda ikke er blitt sju på morgenen.

Etter hvert fant jeg ut at Emanuel er leder for ungdomskoret i kirka han er medlem av, og det måtte sjekkes ut. Jeg la i vei mot en bydel nordøst i Bamako, og håpte veiforklaringa var forstått. Først til venstre i et kaotisk kryss, videre forbi der asfalten slutter og gjennom et sant månelandskap av en vei, gjennom et travelt marked med eselkjerrer og kvinner med store kurver på hodet, og videre utover i et område med tradisjonelle hus av leire. Til venstre ved en bensinstasjon – og der var det!

Inne i ei enkel kirke formet av murstein og bølgeblikk hørte jeg at korøvinga alt var i gang. 15 ungdommer med jevn fordeling av gutter og jenter er i gang med å øve inn neste søndags repertoar. Det meste er forskjellig fra hvordan en norsk korøvelse fungerer. Flerstemmighet er ikke vanlig her i Vest-Afrika, så de fleste sangene veksler mellom solist og kor som svarer. Solistrollen går på omgang mellom sangerne, og her er det ingen beskjedenhet. Det er fullt trøkk. Det trengs – for eneste instrument som brukes er trommene, og de lager jo en del lyd.

Emanuel trenger visst ikke å drive noe terping i dag, for det virker som alle kan repertoaret. Notene eller tekstheftene ser jeg ingenting til, for her kan alle melodier og tekst utenat. Det er nødvendig også, for dansen og bevegelsene er en viktig del av alle sangene. Dansen er ikke bevegelse gjennom rommet som hos oss, men bevegelse fra fot til fot – av og til med vendinger med ryggen mot publikum. Mot slutten av sangene økes ofte tempoet, sangen stilner og intensitet i trommerytmer og dansebevegelser øker. Støvet stiger opp fra føtter som beveger seg i økende takt, og låten slutter med et innøvd avslutningsriff i trommene.

Dette er veldig forskjellig fra Norge, og mange års musikkutdannelse er ikke nok til å skjønne alt som foregår. Særlig er det rytmiske vanskelig å få kontroll på, for polyrytmikk - eller flere forskjellige pulser samtidig, er vanlig i denne delen av verden. Det ser helt naturlig og avslappet ut når en ser på koret, men vi nordboere strever nok for å gjøre dette etter.

Etter korøvelsen må jeg bort å hilse på pastoren som bor like ved kirka. Han setter pris på besøket og jeg må ta hilserunden på alle som bor i gården. Emanuel forklarer siden at pastoren har inntekten sin fra kollekten som kommer inn fra menighetsmedlemmene. Jeg kan forestille meg at det ikke blir så mye å leve av, for her er folk fattige. Likevel gir de av det lille de har, og greier å holde menighetslivet i gang på denne måten. Her er ingen rike vestlige organisasjoner som betaler lønninger, bygninger, materiell og utstyr.

Gjestfrihet og godt humør er det derimot ingen mangel på, og vi har en trivelig stund rundt tekoppen før jeg setter kursen hjemover til hus med aircondition og fullt kjøleskap.