Påske i Manantali

Da er påskeferien unnagjort også. Den ble ikke så lang i år, men vi fikk lagt inn dagene fra skjærtorsdag til påskeaften helt uten arbeid. Da er det best å reise bort, og helst dit det mangler både internett og mobilnett. I år falt valget på en øy i Manantalisjøen, som gode venner har kalt Bali – hovedsakelig pga hvite sandstrender og idyllisk natur.

Manantalisjøen er menneskeskapt, og er resultat av oppdemming av elva Bafing midt på 80-tallet. 70 landsbyer ble satt under vann for å realisere et stort prosjekt for å produsere elektrisk kraft til Mali, Senegal og Mauritania. Bafing blir etter hvert til Sengealfloden, og det er grenseelv mellom de tre vestafrikanske landene. Sist vi bodde i Mali var Manantali stedet der en kunne leie hus med air-condition og tv, samt bade i et flott badeanlegg.

Nå er anlegget i full produksjon, og til og med vår gamle by Bafoulabé har fått strøm. For oss som bor i hovedstaden er det nesten fint og komme litt bort fra sivilisasjonen og klare seg uten den slags bekvemmeligheter. Øyene som oppstod da elva ble demmet opp, viser stor variasjon. Noen er bare fjellknauser som stikker opp, mens andre er øyer med strender og variert dyreliv. Norske kolleger koser seg med å gå på jakt etter perlehøns og villsvin på noen av dem. Andre har store kolonier med bavianer.

Bali er mest kjent for sine fine strender. Etter en times kjøretur gjennom et landskap som kunne minne om norsk påskefjell (uten snø) kom vi fram til Tondidi. Her lastet vi opp en motorisert pirog med madrasser, solkrem, mat og rikelig med vann og durte utover i det uberørte. Det å være langt fra folk har også sin verdi i et land der mange kommer og presenterer sine behov til alle døgnets tider.

Påskeværet var det ingenting å si på. Rundt 40 grader i lufta og godt og vel 30 i vannet bar bud om sol fra skyfri himmel. Her var det bare å hoppe uti. Ferskvann i Afrika er utsatt for bilharzia da, men så langt fra sivilisasjonen tok vi sjansen. Soling, bading og koking over åpen ild hadde element av norsk påskefeiring, men ellers var det vel lite som lignet. For oss ble det likevel noen dager med fri og lading av batteriene.

1.påskedag var vi tilbake i Bamako og feiret festgudstjeneste i N´tomikorobougou. 5 ungdommer var blitt døpt på langfredag og kirka var fylt til randen. Budskapet om Jesu oppstandelse og frelse til alle som tror på han lød klart. Siden det var av kollega Laurent som talte, var det forståelig for oss også. Mange prominenser skal si noen ord på slike festdager, og derfor blir gudstjenestene i lengste laget. Alle etniske grupper må synge en sang på sitt eget språk, og trommene akkompagnerer like godt miniankasanger som norske påskesalmer.

Etter nærmere 3 og en halv time kunne vi permiteres og sette oss ute i skyggen. Da var det tid for prat, tedrikking og en liten blund før middagen ble servert. Fellesskapet rundt matfatene gjør høytidene spesielle her i Mali, og er en sterk kontrast til familiefellesskapet som er så viktig i Norge.

Alene i bushen

Som dere har skjønt er ferie og fridager rimelig ulikt i Norge og Mali. Når en i tillegg skal forholde seg til amerikanske fridager, blir det nesten for mye av det gode. Nå er det ”Spring break” på skolen til Magdelena, og det betyr fri fra ei uke før palmesøndag til etter påske. Direktørmoren hadde ugjorte medarbeidersamtaler i Oussoubidiagna, Magdelena hadde ikke vært der enda og to unge damer fra Moss trengte skyss nordover, så da var det bare å sette seg i bilen og dure nordover. 54 mil tar sin tid og vi legger inn matpause i Diema som er ca. halvveis.

I Diema var det særdeles dårlig timing. Vi kjørte opp foran ”Chez Ami” i det 6 smekkfulle busslaster med maliere parkerte. Når alle skal skaffe seg noe å spise samtidig er det litt krevende å være hvit og annerledes. Det gikk på et vis, og vi drøyde ikke i Diema mer enn høyst nødvendig.

Neste utfordring var da vi skulle forlate hovedveien mellom Bamako og Kayes. Jeg husket fra forrige gang at jeg skulle ta av 200 meter etter merket med 163 km til Kayes, så det gikk fint. Kartet som Jan hadde tegnet var selvsagt borte, så her gjaldt det å skjerpe hukommelsen. Hvordan var det nå? Jo, det skulle skje noe etter 11 km og 22 km, men hva var det?

Da turtelleren viste 11, kom vi til en landsby. Lovende! Jo, vi skulle svinge skarpt til høyre på oppsiden av baobabtreet og ta utgangen i forlengelsen. Det er det som er vrient, for det er gjerne 5-10 forskjellige utkjørsler fra landsbyene. Alle ser til forveksling like ut, og tar du feil går det fort galt. Avkjørslen etter 22 km gikk også fint.

Etter noen og 30 km husket jeg å ha kjørt feil sist gang, men denne gangen kjente jeg ikke igjen stedet. Veien virket også ukjent, og mye dårligere enn sist. Det ble mer trykket stemning i baksetet, og her var det bare å gjøre gode miner til slett spill. Etter et par mil med usikkerhet kom vi til fjellknausene med ørkenrosene, og da steg stemningen flere hakk. Dette hadde vi sett før! Resten gikk forbausende bra, og da vi så moskétårnene i Kersingane var vi sikre. 64 km på litt under 3 timer er bra.

Hjemreisen 4 dager etter, gikk det dårligere med. Alt ser annerledes ut når du kjører motsatt vei! Frem til første landsby gikk det helt fint. Selv om eselkjerrene kjører til høyre og venstre, går de som oftest sammen til samme spor igjen. Men – ikke alltid – av og til kjører de til en landsby du ikke skal til. Da gjelder det å se hvor veien er mest markert og dårligst. Det er der lastebilene kjører seg fast i regntida, og sporene står igjen lang tid etterpå.

Vi skulle ta av fra hovedveien til Sandaré husket jeg, men skulle vi til høyre eller venstre for landsbyen? Vi satset på høyre, men der var et rosa hus jeg aldri hadde sett. Det så nymalt ut – kanskje det var blitt malt siden forrige tur? Synnøve så at det var noen merker på mobilen – her var det bare å ringe en venn! Jan er godt kjent og greier til og med å finne ut hvor vi er – til tross for mangelfull forklaring.

Vi får gode tips videre, men når veien er utydelig, dårlig og lokalkunnskapen rudimentær – er det ikke lett. Stadig flere eselstier ender opp i intet, og selvtilliten er på bunn. Etter mye om og men, kommer vi til landsbyen Bendugu. Her har vi da aldri vært? Noen unggutter forklarer veien opp til hovedveien, men ikke en gang det fikk jeg med meg. De satte resolutt etter oss på moped, og fikk satt oss på riktig spor. Landsbyene 22 og 11 km fra hovedveien var forsvunnet som dugg for sol, og terrenget var totalt ukjent til tross for knauser, baobabtrær og drittveier.
Men endelig, etter 40 minutters forsinkelser så vi lastebiler dundre forbi foran oss. Hovedveien i sikte! Vi tenkte vi hadde kommet ut nærmere Bamako, så overraskelsen var stor da første merkestein viste 158 til Kayes. Hvor vi har kjørt, er fortsatt mystisk, men vi har i hvertfall vært i Bendugu! Som dere skjønner er det ikke akkurat noen metropol, men sikkert ok for de som vil oppleve det ekte og uberørte Afrika. Vi var ikke akkurat i humør til det den dagen. I stedet var det rake veien hjem til et bedre måltid og ei god seng. 9 timers kjøring henger liksom litt i kroppen – særlig den første delen!