Alene i bushen

Som dere har skjønt er ferie og fridager rimelig ulikt i Norge og Mali. Når en i tillegg skal forholde seg til amerikanske fridager, blir det nesten for mye av det gode. Nå er det ”Spring break” på skolen til Magdelena, og det betyr fri fra ei uke før palmesøndag til etter påske. Direktørmoren hadde ugjorte medarbeidersamtaler i Oussoubidiagna, Magdelena hadde ikke vært der enda og to unge damer fra Moss trengte skyss nordover, så da var det bare å sette seg i bilen og dure nordover. 54 mil tar sin tid og vi legger inn matpause i Diema som er ca. halvveis.

I Diema var det særdeles dårlig timing. Vi kjørte opp foran ”Chez Ami” i det 6 smekkfulle busslaster med maliere parkerte. Når alle skal skaffe seg noe å spise samtidig er det litt krevende å være hvit og annerledes. Det gikk på et vis, og vi drøyde ikke i Diema mer enn høyst nødvendig.

Neste utfordring var da vi skulle forlate hovedveien mellom Bamako og Kayes. Jeg husket fra forrige gang at jeg skulle ta av 200 meter etter merket med 163 km til Kayes, så det gikk fint. Kartet som Jan hadde tegnet var selvsagt borte, så her gjaldt det å skjerpe hukommelsen. Hvordan var det nå? Jo, det skulle skje noe etter 11 km og 22 km, men hva var det?

Da turtelleren viste 11, kom vi til en landsby. Lovende! Jo, vi skulle svinge skarpt til høyre på oppsiden av baobabtreet og ta utgangen i forlengelsen. Det er det som er vrient, for det er gjerne 5-10 forskjellige utkjørsler fra landsbyene. Alle ser til forveksling like ut, og tar du feil går det fort galt. Avkjørslen etter 22 km gikk også fint.

Etter noen og 30 km husket jeg å ha kjørt feil sist gang, men denne gangen kjente jeg ikke igjen stedet. Veien virket også ukjent, og mye dårligere enn sist. Det ble mer trykket stemning i baksetet, og her var det bare å gjøre gode miner til slett spill. Etter et par mil med usikkerhet kom vi til fjellknausene med ørkenrosene, og da steg stemningen flere hakk. Dette hadde vi sett før! Resten gikk forbausende bra, og da vi så moskétårnene i Kersingane var vi sikre. 64 km på litt under 3 timer er bra.

Hjemreisen 4 dager etter, gikk det dårligere med. Alt ser annerledes ut når du kjører motsatt vei! Frem til første landsby gikk det helt fint. Selv om eselkjerrene kjører til høyre og venstre, går de som oftest sammen til samme spor igjen. Men – ikke alltid – av og til kjører de til en landsby du ikke skal til. Da gjelder det å se hvor veien er mest markert og dårligst. Det er der lastebilene kjører seg fast i regntida, og sporene står igjen lang tid etterpå.

Vi skulle ta av fra hovedveien til Sandaré husket jeg, men skulle vi til høyre eller venstre for landsbyen? Vi satset på høyre, men der var et rosa hus jeg aldri hadde sett. Det så nymalt ut – kanskje det var blitt malt siden forrige tur? Synnøve så at det var noen merker på mobilen – her var det bare å ringe en venn! Jan er godt kjent og greier til og med å finne ut hvor vi er – til tross for mangelfull forklaring.

Vi får gode tips videre, men når veien er utydelig, dårlig og lokalkunnskapen rudimentær – er det ikke lett. Stadig flere eselstier ender opp i intet, og selvtilliten er på bunn. Etter mye om og men, kommer vi til landsbyen Bendugu. Her har vi da aldri vært? Noen unggutter forklarer veien opp til hovedveien, men ikke en gang det fikk jeg med meg. De satte resolutt etter oss på moped, og fikk satt oss på riktig spor. Landsbyene 22 og 11 km fra hovedveien var forsvunnet som dugg for sol, og terrenget var totalt ukjent til tross for knauser, baobabtrær og drittveier.
Men endelig, etter 40 minutters forsinkelser så vi lastebiler dundre forbi foran oss. Hovedveien i sikte! Vi tenkte vi hadde kommet ut nærmere Bamako, så overraskelsen var stor da første merkestein viste 158 til Kayes. Hvor vi har kjørt, er fortsatt mystisk, men vi har i hvertfall vært i Bendugu! Som dere skjønner er det ikke akkurat noen metropol, men sikkert ok for de som vil oppleve det ekte og uberørte Afrika. Vi var ikke akkurat i humør til det den dagen. I stedet var det rake veien hjem til et bedre måltid og ei god seng. 9 timers kjøring henger liksom litt i kroppen – særlig den første delen!