Île de Gorée

God opplæring i fransk er en viktig del av forberedelsene før en bosetter seg i denne delen av verden. Normisjon har stort sett sendt sine utsendinger til Frankrike tidligere, men nå ønsker Uteavdelinga å vurdere Senegal som alternativ. Da er en studiereise påkrevd, og både undertegnede og Therese Glendrange sa seg villige til å legge til side andre arbeidsoppgaver for å utføre oppdraget. Til og med Magdelena sa seg villig til å ta fri fra skolen noen dager for å undersøke Senegal litt nærmere.

Selv om en stadig større del av Moldes befolkning kommer fra Senegal, var det få taxisjåfører som snakket norsk. Vi rekte rundt og snakket med både rektorer, lærere, elever og husverter til Magdelenas smule kjedsomhet. Som plaster på såret la vi inn en sightseeing til slaveøya Île de Gorée. Loneley Planet lovte fine strender og mye interessant å se. Vi var litt tvilende til det med bading. Når en kommer fra 40 graders varme virker det småkaldt når det er under 30, men vi pakket strandbagen og drog av sted.

Shaluppen var fylt av både turister og fastboende, for det bor 1500 på denne øya 20 minutters båttur fra Dakar. Mange driver i turistbransjen, og småsalg, guidevirksomhet og små restauranter utgjør mesteparten av arbeidsplassene. Fiske er selvsagt også næringsvei på slike steder.

Île de Gorée har lang historie med vestlig nærvær. Portugiserne kom forbi midt på 1400-tallet, og var de første erobrerne. Den første slaven ble tatt i 1446, men det tok litt tid før øya her fikk noen viktig rolle i slavehandelen. Noen mener den aldri fikk stor betydning, mens guiden vår mente mer enn 20 millioner slaver ble sendt fra øya og over til ”Den nye verden”. Når historikerne mener vel 13 millioner afrikanske slaver ble sendt over Atlanterhavet, blir vel det i meste laget. Likevel er øya av stor symbolsk betydning for denne fryktelige aktiviteten som litt senere ble overtatt av hollenderne, deretter britene og til slutt franskmennene. De har alle satt sine spor på øya med ulik arkitektur og fargevalg på bygningene.

Slaveøya fikk status på Unescos liste over verdens kulturarv alt i 1978, og er blitt et symbol på slavehandelen der afrikanere ble fraktet til store farmer i USA og Latinamerika som billig arbeidskraft. Deretter ble bomull og andre råvarer tatt med over til fabrikkene i Vest-Europa. Herfra tok en med våpen og alkohol som byttevarer for nye afrikanske slaver fra Vest-Afrika. Denne trafikken foregikk helt fra slutten av 1400-tallet og langt inn på 1800-tallet. Britene forbød virksomheten som den første betydningsfulle nasjon i 1807, mens franskmennene kom etter i 1848.

Det gjorde inntrykk å se små celler der barn, kvinner og menn måtte stå oppreist i lenker hele dagene. Plassen var så liten at det ikke var plass til å ligge om nettene heller. Ulydige slaver ble plassert i celler der takhøyden var under meteren. De ekstra ulydige måtte være i celler der gulvet var dekket av sjøvann. Fuktig og usunt klima med andre ord. Slavene ble delt inn etter fysiske mål. De sterke ble sendt over med båtene, mens de ikke fullt så sterke ble satt til byggearbeid og husslaver på øya. Jentene ble misbrukt av de hvite eller brukt som avlsmaskiner for å fremskaffe nye generasjoner med slaver. Fortvilelsen var stor og mange måtte følges tett når de skulle om bord i frakteskutene, så de ikke hoppet i havet og ble haiføde. Porten ut til skipene ble kalt ”The gate of no return”.

Det er ikke noen stolt historie vi har å se tilbake på på slike steder, og det er kanskje like mange afrikanere som valfarter til slike turistattraksjoner. Vi tenker kanskje at dette var det store nasjoner i Europa som drev med, men vi har nok også våre svin på skogen. Vår store sjøhelt Tordenskjold var blant annet med i denne trafikken, og Danmark/Norge hadde flere slavefort utenfor dagens Ghana. Vi avviklet dem på slutten av 1600-tallet, men det var mer økonomiske enn idéelle argument for denne utviklingen. Importen av senegalesiske fotballspillere foregår heldigvis i mer humane former, men kanskje det finnes noen paralleller?