Segou - murer av leire

Segou, byen som ble kjent gjennom den storslåtte slektskrøniken av Maryse Condé, ligger 23 mil øst for Bamako. Det er en passende helgeutflukt når en vil komme seg bort fra Bamakos kjas og mas. Byen er også sentrum for bambarafolket, som er den største folkegruppen her i Mali. Byen hadde sin storhetstid fra slutten av 1600-tallet, og ligger i det viktigste dyrkingsområdet her i landet, like ved bredden av elva Niger. Kongene la under seg store landområder fra naboene i tidligere tider, og skaffet seg verdier ved å selge nabofolkene som slaver til "Den nye verden". Byens makt var på hell, da den ble inntatt av Archinard og hans franske styrker i 1892. Den franske tilstedeværelsen er fortsatt tydelig gjennom alle kolonibygningene fra begynnelsen av 1900-tallet som ligger på vestsiden av byen.

For Magdelena var helga kvartalsavslutning på den amerikanske skolen. Det ble markert med fredagsfri for elevene, og obligatorisk konferanse for oss foreldrene. Vi fikk rimelig bra tilbakemeldinger om poden, og holder hun seg frisk i neste kvartal kan det hende hun får karakterer også.

For oss var det kjekt å være litt turist igjen. Veiene østover er rimelig bra, og kilometrene ruller unna som på norske veier. Vi stusser selvsagt over trafikkultur, sikkerhet og last hos møtende biler, selv om vi begynner å bli vant med det. Åpen bakdør med passasjerer hengende i døråpningen og 20 sammenbundne sauer på taket i 90km/h er helt vanlig.

I Segou tok vi inn på Hôtel de l´Indépendance som drives av libanesere. Hotellet har greie rom med aircondition, fint svømmebasseng og bra mat. Hva mer trengs for en avslappende helg. Franskbøkene forble uåpna hele helga, og i stedet ble det rolig liv i sol og vann ispedd turer til byen for å bli kjent med omgivelsene. Pizzarestauranten i nabolaget her i Bamako har startet egen avdeling i Segou, og hadde to digre krokodiller som attraksjon i hagen (heldigvis godt innbura). Om det skulle skjerpe apetitten eller noe, vet jeg ikke.

Da er vi tilbake i Bamako, og får bare gjøre klart for ny uke. Inger Marie er ukas begivenhet. Storesøster dukker opp sammen med 4 andre unge damer på torsdag, og det blir nok et velkomment tilskudd i det norske miljøet.

Reisedag og Ramadanfest

Forskjellen på livet i bushen og i hovedstaden er stor her nede. I Bafoulabé finner en lite på markedet for tiden og matvarer bør en derfor ta med fra hovedstaden. Vi fant heldigvis litt brød, løk og poteter. Ellers går det jo an å satse på å bli invitert på en matbit hos maliske kjenninger. Hos Ami og Samba vanket det grillet mais hver gang vi var innom, så det ble liksom greit å stikke innom der om kveldene. Det er veldig ålreit å kjenne på å stå i gjeld til maliere, for ellers har jeg ikke tall på hvor mange som var innom og spurte om lån, hjelp til medisinregninger og utgifter til skolegang for ungene. Hos Samba er slike forespørsler helt uaktuelle. Han er en stolt malier som setter sin ære i å greie seg selv, og i tillegg til arbeid som bibliotekar dyrker han store områder med ulike matplanter. Tenk om alle var som han!

Turen tilbake skjedde på samme dag som Ramadanfesten. På forhånd hadde vi blitt enige om å ta med passasjerer. Siden vi kjørte 2 Hiluxer tilbake hadde vi 5 ledige seter og et lasteplan. I Malisk sammenheng betyr det plass til 25 personer, men vi forholder oss til vognkort og da blir det mindre. Kirka her i vest har samarbeid med ei kirke i Kamerun som har sendt 4 misjonærfamilier hit til Mali. En av disse familiene hadde vurdert ulike steder å starte arbeid, men pga ungenes skolegang hadde valget havnet på Kita. Det var på tilbaketuren til Bamako, og vi gjorde plass til 4 unger og kone med flyttelass.

Jeg så at bensintanken var litt under halv, og tenkte det var best å fylle i Mahina. Jon Solve var skeptisk til lagertankene som var gamle og rustne, så vi gikk for stasjonen på andre sida av jernbanebrua i stedet. Her var det imidlertid lukket og folketomt – var det pga festen? Vi satset på neste tettsted som er Manantali. Her var det imidlertid bare disel på litersflasker og det er litt tungvindt. Holder det til Kita? Vi satset alt på et kort og bega oss ut i ødemarka som var om mulig enda fullere av homper og huller. Jenta fra Kamerun måtte ut å kvitte seg med mageinnholdet to ganger, og hadde en tøff tur. Alternativet med tog hadde nok vært mer behagelig, men toget var 11 timer forsinket denne dagen så alt i alt var de godt fornøyd. Da vi svingte inn på området vårt i Tambaga begynte reservetanken å lyse. Finnes det reservedisel her? Heldigvis fant vi nok til å komme til Kita.

Kita er største by mellom Bamako og Kayes. Den har flere bensinstasjoner, men da vi kom inn på den første ble vi skeptisk. En stor tankbil stod borte på plassen med åpent motordeksel og batteriene på bakken. Innehaveren kunne fortelle at det var tomt for disel, men at dette skulle ordnes i løpet av få minutt. (Har dere sett Bluesbrothersfilmen?) Vi var skeptiske og spurte om det fantes andre stasjoner. Det var ingen vits, for de var også tomme i følge stasjonsinnehaveren. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet. Kom vi til Bamako i dag eller måtte vi overnatte? Etter en og en halv time ringte Jon Solve og kunne fortelle at han akkurat hadde fylt på nabostasjonen. Det var en lite fornøyd Nyland som forlot bensinstasjonen til tross for forsikringer om snarlig resultat. Innehaveren på den andre stasjonen var lite nådig med folk som tyr til løgner for å sikre seg noen ekstra liter salg.
Turen tilbake til Bamako gikk smertefritt på nylagt asfalt. Ut på ettermiddag var det fullt av folk ute på veiene i landsbyene, for på ettermiddag under Ramadanfesten er det tid for å besøke slekt og venner. Da er alle oppdresset i sine nye klær som er innkjøpt for anledningen. Kvinner og jenter har flettet hår i dagevis, og er litt av et syn. Ikke rart Pål Anders Ullevoldseter hadde vanskelig for å tro at folk var så fattige i Mali. Paris-Dakar kjørte gjennom Mali på Ramadanfesten.

På gamle tomter

2 måneder i Mali uten skikkelig tur i bushen. Magdelena og jeg fant ut at dette måtte vi gjøre noe med. Vi hang oss derfor på Therese og Jon Solve som skulle til Bafoulabé, en liten by 42 mil lenger vest. At Bafoulabé var hjem for oss i 3 år på 90-tallet, var med på å gjøre turen spesiell. Hva har skjedd i løpet av 10 år?

Den første velkomne forandringen var bomveien vi støtte på i Kati, like nord for Bamako. Det betydde ny vei med fast dekke, og det var vi ikke bortskjemt med i gamle dager. Halvparten av veien, et stykke forbi Kita, gikk på vel 3 timer, og det var snart en halvering av reisetida. Likevel var det drøyt å kjøre helt frem på fredag ettermiddag, og vi tok en stopp på gjestehuset i Tambaga der Hølje, Anita og Mathias holder til. Ute i bushen er det dårlig med handlemuligheter, og å bli invitert på kveldsmat høyner derfor humør og livskvalitet med atskillige hakk. Hundene og apekatten til Mathias var viktigst for Magdelena.

På lørdag gikk turen videre, men da uten bomvei og ditto fast dekke. Som jeg har nevnt tidligere har regntida vært god, og det betyr at veien til tider ligner en innsjø eller et jorde med mange store pytter. Tidvis måtte vi ut for å fjerne steiner og planere det grøvste for å komme videre. Det gikk plutselig ikke så radig lenger. Da vi kom til Manantali, var det alt langt på dag og tid for matpause. Restaurantutvalget er ikke så stort her, selv om Manantali er åsted for et av Vest-Afrikas største demningsprosjekt. Kraftverket i tilknytning til dammen gir strøm til både Mali, Senegal og Mauretania. Restauranten kunne by på en rett, Tigadege, som er ris med peanøttsaus og litt kjøttbiter. Det ser litt slimete ut, men når utvalget er begrenset er det bare å spise.
Jeg prata så vidt med en kar som hjalp oss å fylle litt luft. Da jeg spurte hvordan det stod til, var det ingen klaging. Han hadde mat å spise og han og familien var friske, så hva mer kan en forlange? Det er ikke som hos dere i Europa, føyde han til, og da kjenner en ekstra godt at det er forskjell på hvordan vi ser på livskvalitet i Mali og Norge.

Turen ned til Bafoulabé var like omstendelig som den hadde vært. Ved Mahina måtte vi krysse elva, og ny bru var ikke kommet, så vi måtte kjøre på jernbanebrua som før. Er en forsiktig mellom svillene, punkterer en ikke. I Bafoulabé var den største forandringen at de hadde fått innlagt vann, strøm og mobildekning. Tankene gikk til tiden da vi kjørte i 40 minutt og fikk et telefonrør ut på baksiden av posthuset i Mahina for å ringe hjem til Norge. På noen områder går det fremover!

Ellers var mye forandret. Husene stod tomme, for det er ingen nordmenn i Bafoulabé for tiden. Midt på 90-tallet var det i overkant av 20 skandinaviske unger i området og stor aktivitet med prosjekt i både regi av Normisjon og Strømmestiftelsen. Det var derfor litt vemodig å registrere stillheten på et område som tidligere boblet av liv. Heldigvis var de fleste av maliske kjente på plass, og det ble mange hilserunder. Magdelena hadde forandret seg på de 10 årene, og Samba – vår gamle kollega og fransklærer – var helt over seg over hvor hun hadde vokst.

På søndag var vi til gudstjeneste, og her var det liv og aktivitet som før. Barnekoret på 20-30 la ikke noe i mellom, og sang av full hals. Søndagsskolen var også godt besøkt, og det lover godt for fremtiden. Alle nye måtte reise seg og si noen velvalgte ord, men etterpå fikk vi applaus så da steg selvfølelsen. Dagene gikk med til å rusle på gamle stier og møte gamle kjente. Maliere er atskillig flinkere til å huske ansikt og navn enn oss, og det ble mange samtaler om gamle dager.