På gamle tomter

2 måneder i Mali uten skikkelig tur i bushen. Magdelena og jeg fant ut at dette måtte vi gjøre noe med. Vi hang oss derfor på Therese og Jon Solve som skulle til Bafoulabé, en liten by 42 mil lenger vest. At Bafoulabé var hjem for oss i 3 år på 90-tallet, var med på å gjøre turen spesiell. Hva har skjedd i løpet av 10 år?

Den første velkomne forandringen var bomveien vi støtte på i Kati, like nord for Bamako. Det betydde ny vei med fast dekke, og det var vi ikke bortskjemt med i gamle dager. Halvparten av veien, et stykke forbi Kita, gikk på vel 3 timer, og det var snart en halvering av reisetida. Likevel var det drøyt å kjøre helt frem på fredag ettermiddag, og vi tok en stopp på gjestehuset i Tambaga der Hølje, Anita og Mathias holder til. Ute i bushen er det dårlig med handlemuligheter, og å bli invitert på kveldsmat høyner derfor humør og livskvalitet med atskillige hakk. Hundene og apekatten til Mathias var viktigst for Magdelena.

På lørdag gikk turen videre, men da uten bomvei og ditto fast dekke. Som jeg har nevnt tidligere har regntida vært god, og det betyr at veien til tider ligner en innsjø eller et jorde med mange store pytter. Tidvis måtte vi ut for å fjerne steiner og planere det grøvste for å komme videre. Det gikk plutselig ikke så radig lenger. Da vi kom til Manantali, var det alt langt på dag og tid for matpause. Restaurantutvalget er ikke så stort her, selv om Manantali er åsted for et av Vest-Afrikas største demningsprosjekt. Kraftverket i tilknytning til dammen gir strøm til både Mali, Senegal og Mauretania. Restauranten kunne by på en rett, Tigadege, som er ris med peanøttsaus og litt kjøttbiter. Det ser litt slimete ut, men når utvalget er begrenset er det bare å spise.
Jeg prata så vidt med en kar som hjalp oss å fylle litt luft. Da jeg spurte hvordan det stod til, var det ingen klaging. Han hadde mat å spise og han og familien var friske, så hva mer kan en forlange? Det er ikke som hos dere i Europa, føyde han til, og da kjenner en ekstra godt at det er forskjell på hvordan vi ser på livskvalitet i Mali og Norge.

Turen ned til Bafoulabé var like omstendelig som den hadde vært. Ved Mahina måtte vi krysse elva, og ny bru var ikke kommet, så vi måtte kjøre på jernbanebrua som før. Er en forsiktig mellom svillene, punkterer en ikke. I Bafoulabé var den største forandringen at de hadde fått innlagt vann, strøm og mobildekning. Tankene gikk til tiden da vi kjørte i 40 minutt og fikk et telefonrør ut på baksiden av posthuset i Mahina for å ringe hjem til Norge. På noen områder går det fremover!

Ellers var mye forandret. Husene stod tomme, for det er ingen nordmenn i Bafoulabé for tiden. Midt på 90-tallet var det i overkant av 20 skandinaviske unger i området og stor aktivitet med prosjekt i både regi av Normisjon og Strømmestiftelsen. Det var derfor litt vemodig å registrere stillheten på et område som tidligere boblet av liv. Heldigvis var de fleste av maliske kjente på plass, og det ble mange hilserunder. Magdelena hadde forandret seg på de 10 årene, og Samba – vår gamle kollega og fransklærer – var helt over seg over hvor hun hadde vokst.

På søndag var vi til gudstjeneste, og her var det liv og aktivitet som før. Barnekoret på 20-30 la ikke noe i mellom, og sang av full hals. Søndagsskolen var også godt besøkt, og det lover godt for fremtiden. Alle nye måtte reise seg og si noen velvalgte ord, men etterpå fikk vi applaus så da steg selvfølelsen. Dagene gikk med til å rusle på gamle stier og møte gamle kjente. Maliere er atskillig flinkere til å huske ansikt og navn enn oss, og det ble mange samtaler om gamle dager.