På leir

Nå har jeg kommet hjem etter leirdager i Koutiala. Ca 6 timer å kjøre østover i retning Segou/Mopti. Der er det et kristent senter med kirke og bibelskole. Det var den lokale menigheten som stod for det praktiske opplegget og de greide å lage mat og stelle for over 150 delegater. (Seminar om menighetsarbeid og utvikling). Arbeidslag skiftet om oppgavene døgnet rundt, så dette var godt organisert.

På tross av det så blir det uvant for oss vestlige. Vi var bare 3 fra det europeiske kontinentet. Resten var maliere, bortsett fra foreleseren som kom fra Tchad. Therese og jeg ble innlosjert sammen med 4 andre damer (det var ca 10 damer i alt) på en undervisningssal. Jeg har jo ligget på flatseng på diverse handballcuper og leirer før, så det var jo ikke avskrekkende. Men vi fikk oss noen utfordringer likevel. Etter en lang reise, var det jo interessant å finne ut av sanitære forhold, blant annet. Vi saumfor bygningen på leit etter do og vaskemuligheter. Vi fant et vannklossett innhyllet i spindelvev. Der var det også en vask med kranen på halv åtte. Men det var jo en begynnelse, tenkte vi og så vårt snitt til å bruke herligheten. Men da vi skulle avslutte oppdraget, fant vi ut at det manglet vann.

I mellomtiden hørte vi noen baske utenfor døra. Der stod det et par unge gutter som hadde slept med seg to digre bøtter vann. Stolt kunne de fortelle at vi skulle få varmt vann til å vaske av oss reisestøvet. Det var vi jo takknemlig for, men da visste de sikkert også hvor vi kunne foreta vaskingen? Malierne har jo ofte bare en lettvegg til å skjule seg bak når de dusjer. Det har de sikkert tenkt å sette opp til oss også, tenkte vi. Men guttenes stolte smil forsvant da vi kom innpå temaet. Det hadde de ikke tenkt på. De så seg litt usikkert omkring og spurte spakt om det kanskje var noe inne i huset? Vi henviste til spindelbadet og konstaterte samtidig at der var det ingen sluk, så noen dusjaktiviteter var neppe lurt der. Etter en del rådslaging, gled blikket mot naboens tomt vegg i vegg. Videre undersøkelser viste at naboen var villig til å stille sitt bad til disposisjon. Hun skulle bare vaske der først. Hvordan badet så ut før vaskingen, vet vi jo ikke, men særlig innbydende for vestlige hygienefriker var det fortsatt ikke. Sementvegger i skulderhøyde. Under åpen himmel. Ei kvadratisk flate på ca 2x2 med sementgolv. Hull midt på golvet som tjener som do. (Det var ikke tildekket ....) Den sedvanlige plastkannen med vann som tjente til etterarbeidet etter dobesøket. Og trengt opp i et hjørne, et skakt metallrør med dusjhode som gav fra seg tre-fire unnselige vannstråler på fullt trykk.

Det er vel en overdrivelse å si at vi var helt komfortabel med løsningen og at vi ble vant, men det funka. Guttene var fortsatt litt bekymra for det med varmvannet, men vi bedyra at med en temperatur på godt over 35 grader, var det ikke mer varme vi savna mest. Da svalte det heller godt med litt kjølig vann rislende over kroppen. Og ta dagens dusj med firfisler som nysgjerrig observatør og kjenne kjølig kveldsbris, har også sin sjarm. Litt større problemer hadde jeg siste kveld. Da hadde vi hatt langt intenst program og jeg fikk ikke rydda tid til dusjen før etter det var mørkt. Utstyrt med hodelykt og rene klær under armen. Jeg skvatt litt da jeg hørte noe pruste og rasle rett ved inngangen til badet. Men det viste seg at det bare var sauebukken som spiste kvelds på dørterskelen.

Jeg fant ut at det litt mer livlig rundt meg enn i dagslys. I mørket var det mye interessant for kryp som vil finne ut hva som befinner seg i dype hull og fuktige kroker. Som motivasjon til hele operasjonen, laget jeg en romantisk og eksotisk drøm om et svalende bad i måneskinn og kjølig luft. Hele romantikken raste ved at et par digre gresshopper stupte mot hodelykta mi, og da jeg skulle ta meg for på veggen, var det noen digre eksemplar som tok for støtet der også. Okey. Jeg hadde såpet meg inn og bad om at dråpene fra dusjen måtte få opp farta. Mens jeg ventet på at såpa skulle forsvinne, så jeg en diger kakkerlakk som prøvde å gjemme seg fra lysstrålene under håndkleet mitt. Jeg tenkte at det med å skylle av all såpe kanskje er litt oppskrytt og at jeg heller skulle komme meg derifra før alle kakkerlakkene søkte ly i klærne mine. Jeg rista handkleet godt og lurte på det med tørking også var nødvendig? Jeg lot deodorant og kremer ligge i toalettmappen, surra rundt meg panjet (tøystykket som surres som skjørt) og beslutta å foreta påkledningen i andre omgivelser. Litt utfeiking kanskje. Men etterpå tenkte jeg at jeg også var litt tøff og at mange andre hadde sikkert feika ut lenge før hvis de i det hele tatt hadde funnet på å dra til Mali?
Men skryt skal arrangørene ha. Mali har noen gode og solide mattradisjoner. Og det fikk de vist til fulle denne uka. Frokosten bestod av kokt, sukra melk og litt loff med majones. Den kunne jeg styre min begeistring for. Men det ble litt bedre da jeg fikk mast til meg pulverkaffi i melka. Og fikk byttet ut majones med banan. Men slikt ble ordna. Både midt på dagen og til kvelds fikk vi varme måltider. Rikelig med kjøtt eller fisk sammen med ris, hirse, injam (ei stor rotfrukt som ligner litt på hard potet i konsistens), potet eller maismos (tå). Da fikk vi alt servert i store fat som vi benket oss rundt 5-6 og spiste med fingrene. Som ny blir jeg erta for ikke å gjøre det riktig. Litt søl og rot blir det jo, men jeg fikk skufla maten inn og var knapt sulten de dagene jeg var der. Innimellom ble det solgt nyplukka bananer og ferske peanøtter. Det er helt i starten på innhøstinga av peanøtter nå. De skyller nøttene godt og så er det bare å spise. Eller nøttene ristes. Noen nøtter kokes, andre legges til røyking. Alt med skallet på. Her finnes uttallige utgaver av peanøtter. Så sitter vi rundt tekokeren, knasker nøtter og småprater med klare funklende stjerner i en bue over oss til langt på kveld.

Etter jeg kom hjem ut på dagen i går, var de andre klar til å gå på badebassenget og ut for å spise etterpå. I dette landet er det sannelig kontrastfyllt!! Det var helt absurd å ligge ved bassengkanten og tenke på hvor enkelt og fattigslig jeg hadde hatt det bare noen timer tidligere. Men likevel er muligheten til å flykte et godt bidrag til å godta det som utfordrer og setter våre vestlige manerer og levesett på prøve.

Synnøve