Reisedag og Ramadanfest

Forskjellen på livet i bushen og i hovedstaden er stor her nede. I Bafoulabé finner en lite på markedet for tiden og matvarer bør en derfor ta med fra hovedstaden. Vi fant heldigvis litt brød, løk og poteter. Ellers går det jo an å satse på å bli invitert på en matbit hos maliske kjenninger. Hos Ami og Samba vanket det grillet mais hver gang vi var innom, så det ble liksom greit å stikke innom der om kveldene. Det er veldig ålreit å kjenne på å stå i gjeld til maliere, for ellers har jeg ikke tall på hvor mange som var innom og spurte om lån, hjelp til medisinregninger og utgifter til skolegang for ungene. Hos Samba er slike forespørsler helt uaktuelle. Han er en stolt malier som setter sin ære i å greie seg selv, og i tillegg til arbeid som bibliotekar dyrker han store områder med ulike matplanter. Tenk om alle var som han!

Turen tilbake skjedde på samme dag som Ramadanfesten. På forhånd hadde vi blitt enige om å ta med passasjerer. Siden vi kjørte 2 Hiluxer tilbake hadde vi 5 ledige seter og et lasteplan. I Malisk sammenheng betyr det plass til 25 personer, men vi forholder oss til vognkort og da blir det mindre. Kirka her i vest har samarbeid med ei kirke i Kamerun som har sendt 4 misjonærfamilier hit til Mali. En av disse familiene hadde vurdert ulike steder å starte arbeid, men pga ungenes skolegang hadde valget havnet på Kita. Det var på tilbaketuren til Bamako, og vi gjorde plass til 4 unger og kone med flyttelass.

Jeg så at bensintanken var litt under halv, og tenkte det var best å fylle i Mahina. Jon Solve var skeptisk til lagertankene som var gamle og rustne, så vi gikk for stasjonen på andre sida av jernbanebrua i stedet. Her var det imidlertid lukket og folketomt – var det pga festen? Vi satset på neste tettsted som er Manantali. Her var det imidlertid bare disel på litersflasker og det er litt tungvindt. Holder det til Kita? Vi satset alt på et kort og bega oss ut i ødemarka som var om mulig enda fullere av homper og huller. Jenta fra Kamerun måtte ut å kvitte seg med mageinnholdet to ganger, og hadde en tøff tur. Alternativet med tog hadde nok vært mer behagelig, men toget var 11 timer forsinket denne dagen så alt i alt var de godt fornøyd. Da vi svingte inn på området vårt i Tambaga begynte reservetanken å lyse. Finnes det reservedisel her? Heldigvis fant vi nok til å komme til Kita.

Kita er største by mellom Bamako og Kayes. Den har flere bensinstasjoner, men da vi kom inn på den første ble vi skeptisk. En stor tankbil stod borte på plassen med åpent motordeksel og batteriene på bakken. Innehaveren kunne fortelle at det var tomt for disel, men at dette skulle ordnes i løpet av få minutt. (Har dere sett Bluesbrothersfilmen?) Vi var skeptiske og spurte om det fantes andre stasjoner. Det var ingen vits, for de var også tomme i følge stasjonsinnehaveren. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet. Kom vi til Bamako i dag eller måtte vi overnatte? Etter en og en halv time ringte Jon Solve og kunne fortelle at han akkurat hadde fylt på nabostasjonen. Det var en lite fornøyd Nyland som forlot bensinstasjonen til tross for forsikringer om snarlig resultat. Innehaveren på den andre stasjonen var lite nådig med folk som tyr til løgner for å sikre seg noen ekstra liter salg.
Turen tilbake til Bamako gikk smertefritt på nylagt asfalt. Ut på ettermiddag var det fullt av folk ute på veiene i landsbyene, for på ettermiddag under Ramadanfesten er det tid for å besøke slekt og venner. Da er alle oppdresset i sine nye klær som er innkjøpt for anledningen. Kvinner og jenter har flettet hår i dagevis, og er litt av et syn. Ikke rart Pål Anders Ullevoldseter hadde vanskelig for å tro at folk var så fattige i Mali. Paris-Dakar kjørte gjennom Mali på Ramadanfesten.