Påske i Manantali

Da er påskeferien unnagjort også. Den ble ikke så lang i år, men vi fikk lagt inn dagene fra skjærtorsdag til påskeaften helt uten arbeid. Da er det best å reise bort, og helst dit det mangler både internett og mobilnett. I år falt valget på en øy i Manantalisjøen, som gode venner har kalt Bali – hovedsakelig pga hvite sandstrender og idyllisk natur.

Manantalisjøen er menneskeskapt, og er resultat av oppdemming av elva Bafing midt på 80-tallet. 70 landsbyer ble satt under vann for å realisere et stort prosjekt for å produsere elektrisk kraft til Mali, Senegal og Mauritania. Bafing blir etter hvert til Sengealfloden, og det er grenseelv mellom de tre vestafrikanske landene. Sist vi bodde i Mali var Manantali stedet der en kunne leie hus med air-condition og tv, samt bade i et flott badeanlegg.

Nå er anlegget i full produksjon, og til og med vår gamle by Bafoulabé har fått strøm. For oss som bor i hovedstaden er det nesten fint og komme litt bort fra sivilisasjonen og klare seg uten den slags bekvemmeligheter. Øyene som oppstod da elva ble demmet opp, viser stor variasjon. Noen er bare fjellknauser som stikker opp, mens andre er øyer med strender og variert dyreliv. Norske kolleger koser seg med å gå på jakt etter perlehøns og villsvin på noen av dem. Andre har store kolonier med bavianer.

Bali er mest kjent for sine fine strender. Etter en times kjøretur gjennom et landskap som kunne minne om norsk påskefjell (uten snø) kom vi fram til Tondidi. Her lastet vi opp en motorisert pirog med madrasser, solkrem, mat og rikelig med vann og durte utover i det uberørte. Det å være langt fra folk har også sin verdi i et land der mange kommer og presenterer sine behov til alle døgnets tider.

Påskeværet var det ingenting å si på. Rundt 40 grader i lufta og godt og vel 30 i vannet bar bud om sol fra skyfri himmel. Her var det bare å hoppe uti. Ferskvann i Afrika er utsatt for bilharzia da, men så langt fra sivilisasjonen tok vi sjansen. Soling, bading og koking over åpen ild hadde element av norsk påskefeiring, men ellers var det vel lite som lignet. For oss ble det likevel noen dager med fri og lading av batteriene.

1.påskedag var vi tilbake i Bamako og feiret festgudstjeneste i N´tomikorobougou. 5 ungdommer var blitt døpt på langfredag og kirka var fylt til randen. Budskapet om Jesu oppstandelse og frelse til alle som tror på han lød klart. Siden det var av kollega Laurent som talte, var det forståelig for oss også. Mange prominenser skal si noen ord på slike festdager, og derfor blir gudstjenestene i lengste laget. Alle etniske grupper må synge en sang på sitt eget språk, og trommene akkompagnerer like godt miniankasanger som norske påskesalmer.

Etter nærmere 3 og en halv time kunne vi permiteres og sette oss ute i skyggen. Da var det tid for prat, tedrikking og en liten blund før middagen ble servert. Fellesskapet rundt matfatene gjør høytidene spesielle her i Mali, og er en sterk kontrast til familiefellesskapet som er så viktig i Norge.