Île de Gorée

God opplæring i fransk er en viktig del av forberedelsene før en bosetter seg i denne delen av verden. Normisjon har stort sett sendt sine utsendinger til Frankrike tidligere, men nå ønsker Uteavdelinga å vurdere Senegal som alternativ. Da er en studiereise påkrevd, og både undertegnede og Therese Glendrange sa seg villige til å legge til side andre arbeidsoppgaver for å utføre oppdraget. Til og med Magdelena sa seg villig til å ta fri fra skolen noen dager for å undersøke Senegal litt nærmere.

Selv om en stadig større del av Moldes befolkning kommer fra Senegal, var det få taxisjåfører som snakket norsk. Vi rekte rundt og snakket med både rektorer, lærere, elever og husverter til Magdelenas smule kjedsomhet. Som plaster på såret la vi inn en sightseeing til slaveøya Île de Gorée. Loneley Planet lovte fine strender og mye interessant å se. Vi var litt tvilende til det med bading. Når en kommer fra 40 graders varme virker det småkaldt når det er under 30, men vi pakket strandbagen og drog av sted.

Shaluppen var fylt av både turister og fastboende, for det bor 1500 på denne øya 20 minutters båttur fra Dakar. Mange driver i turistbransjen, og småsalg, guidevirksomhet og små restauranter utgjør mesteparten av arbeidsplassene. Fiske er selvsagt også næringsvei på slike steder.

Île de Gorée har lang historie med vestlig nærvær. Portugiserne kom forbi midt på 1400-tallet, og var de første erobrerne. Den første slaven ble tatt i 1446, men det tok litt tid før øya her fikk noen viktig rolle i slavehandelen. Noen mener den aldri fikk stor betydning, mens guiden vår mente mer enn 20 millioner slaver ble sendt fra øya og over til ”Den nye verden”. Når historikerne mener vel 13 millioner afrikanske slaver ble sendt over Atlanterhavet, blir vel det i meste laget. Likevel er øya av stor symbolsk betydning for denne fryktelige aktiviteten som litt senere ble overtatt av hollenderne, deretter britene og til slutt franskmennene. De har alle satt sine spor på øya med ulik arkitektur og fargevalg på bygningene.

Slaveøya fikk status på Unescos liste over verdens kulturarv alt i 1978, og er blitt et symbol på slavehandelen der afrikanere ble fraktet til store farmer i USA og Latinamerika som billig arbeidskraft. Deretter ble bomull og andre råvarer tatt med over til fabrikkene i Vest-Europa. Herfra tok en med våpen og alkohol som byttevarer for nye afrikanske slaver fra Vest-Afrika. Denne trafikken foregikk helt fra slutten av 1400-tallet og langt inn på 1800-tallet. Britene forbød virksomheten som den første betydningsfulle nasjon i 1807, mens franskmennene kom etter i 1848.

Det gjorde inntrykk å se små celler der barn, kvinner og menn måtte stå oppreist i lenker hele dagene. Plassen var så liten at det ikke var plass til å ligge om nettene heller. Ulydige slaver ble plassert i celler der takhøyden var under meteren. De ekstra ulydige måtte være i celler der gulvet var dekket av sjøvann. Fuktig og usunt klima med andre ord. Slavene ble delt inn etter fysiske mål. De sterke ble sendt over med båtene, mens de ikke fullt så sterke ble satt til byggearbeid og husslaver på øya. Jentene ble misbrukt av de hvite eller brukt som avlsmaskiner for å fremskaffe nye generasjoner med slaver. Fortvilelsen var stor og mange måtte følges tett når de skulle om bord i frakteskutene, så de ikke hoppet i havet og ble haiføde. Porten ut til skipene ble kalt ”The gate of no return”.

Det er ikke noen stolt historie vi har å se tilbake på på slike steder, og det er kanskje like mange afrikanere som valfarter til slike turistattraksjoner. Vi tenker kanskje at dette var det store nasjoner i Europa som drev med, men vi har nok også våre svin på skogen. Vår store sjøhelt Tordenskjold var blant annet med i denne trafikken, og Danmark/Norge hadde flere slavefort utenfor dagens Ghana. Vi avviklet dem på slutten av 1600-tallet, men det var mer økonomiske enn idéelle argument for denne utviklingen. Importen av senegalesiske fotballspillere foregår heldigvis i mer humane former, men kanskje det finnes noen paralleller?

Påske i Manantali

Da er påskeferien unnagjort også. Den ble ikke så lang i år, men vi fikk lagt inn dagene fra skjærtorsdag til påskeaften helt uten arbeid. Da er det best å reise bort, og helst dit det mangler både internett og mobilnett. I år falt valget på en øy i Manantalisjøen, som gode venner har kalt Bali – hovedsakelig pga hvite sandstrender og idyllisk natur.

Manantalisjøen er menneskeskapt, og er resultat av oppdemming av elva Bafing midt på 80-tallet. 70 landsbyer ble satt under vann for å realisere et stort prosjekt for å produsere elektrisk kraft til Mali, Senegal og Mauritania. Bafing blir etter hvert til Sengealfloden, og det er grenseelv mellom de tre vestafrikanske landene. Sist vi bodde i Mali var Manantali stedet der en kunne leie hus med air-condition og tv, samt bade i et flott badeanlegg.

Nå er anlegget i full produksjon, og til og med vår gamle by Bafoulabé har fått strøm. For oss som bor i hovedstaden er det nesten fint og komme litt bort fra sivilisasjonen og klare seg uten den slags bekvemmeligheter. Øyene som oppstod da elva ble demmet opp, viser stor variasjon. Noen er bare fjellknauser som stikker opp, mens andre er øyer med strender og variert dyreliv. Norske kolleger koser seg med å gå på jakt etter perlehøns og villsvin på noen av dem. Andre har store kolonier med bavianer.

Bali er mest kjent for sine fine strender. Etter en times kjøretur gjennom et landskap som kunne minne om norsk påskefjell (uten snø) kom vi fram til Tondidi. Her lastet vi opp en motorisert pirog med madrasser, solkrem, mat og rikelig med vann og durte utover i det uberørte. Det å være langt fra folk har også sin verdi i et land der mange kommer og presenterer sine behov til alle døgnets tider.

Påskeværet var det ingenting å si på. Rundt 40 grader i lufta og godt og vel 30 i vannet bar bud om sol fra skyfri himmel. Her var det bare å hoppe uti. Ferskvann i Afrika er utsatt for bilharzia da, men så langt fra sivilisasjonen tok vi sjansen. Soling, bading og koking over åpen ild hadde element av norsk påskefeiring, men ellers var det vel lite som lignet. For oss ble det likevel noen dager med fri og lading av batteriene.

1.påskedag var vi tilbake i Bamako og feiret festgudstjeneste i N´tomikorobougou. 5 ungdommer var blitt døpt på langfredag og kirka var fylt til randen. Budskapet om Jesu oppstandelse og frelse til alle som tror på han lød klart. Siden det var av kollega Laurent som talte, var det forståelig for oss også. Mange prominenser skal si noen ord på slike festdager, og derfor blir gudstjenestene i lengste laget. Alle etniske grupper må synge en sang på sitt eget språk, og trommene akkompagnerer like godt miniankasanger som norske påskesalmer.

Etter nærmere 3 og en halv time kunne vi permiteres og sette oss ute i skyggen. Da var det tid for prat, tedrikking og en liten blund før middagen ble servert. Fellesskapet rundt matfatene gjør høytidene spesielle her i Mali, og er en sterk kontrast til familiefellesskapet som er så viktig i Norge.

Alene i bushen

Som dere har skjønt er ferie og fridager rimelig ulikt i Norge og Mali. Når en i tillegg skal forholde seg til amerikanske fridager, blir det nesten for mye av det gode. Nå er det ”Spring break” på skolen til Magdelena, og det betyr fri fra ei uke før palmesøndag til etter påske. Direktørmoren hadde ugjorte medarbeidersamtaler i Oussoubidiagna, Magdelena hadde ikke vært der enda og to unge damer fra Moss trengte skyss nordover, så da var det bare å sette seg i bilen og dure nordover. 54 mil tar sin tid og vi legger inn matpause i Diema som er ca. halvveis.

I Diema var det særdeles dårlig timing. Vi kjørte opp foran ”Chez Ami” i det 6 smekkfulle busslaster med maliere parkerte. Når alle skal skaffe seg noe å spise samtidig er det litt krevende å være hvit og annerledes. Det gikk på et vis, og vi drøyde ikke i Diema mer enn høyst nødvendig.

Neste utfordring var da vi skulle forlate hovedveien mellom Bamako og Kayes. Jeg husket fra forrige gang at jeg skulle ta av 200 meter etter merket med 163 km til Kayes, så det gikk fint. Kartet som Jan hadde tegnet var selvsagt borte, så her gjaldt det å skjerpe hukommelsen. Hvordan var det nå? Jo, det skulle skje noe etter 11 km og 22 km, men hva var det?

Da turtelleren viste 11, kom vi til en landsby. Lovende! Jo, vi skulle svinge skarpt til høyre på oppsiden av baobabtreet og ta utgangen i forlengelsen. Det er det som er vrient, for det er gjerne 5-10 forskjellige utkjørsler fra landsbyene. Alle ser til forveksling like ut, og tar du feil går det fort galt. Avkjørslen etter 22 km gikk også fint.

Etter noen og 30 km husket jeg å ha kjørt feil sist gang, men denne gangen kjente jeg ikke igjen stedet. Veien virket også ukjent, og mye dårligere enn sist. Det ble mer trykket stemning i baksetet, og her var det bare å gjøre gode miner til slett spill. Etter et par mil med usikkerhet kom vi til fjellknausene med ørkenrosene, og da steg stemningen flere hakk. Dette hadde vi sett før! Resten gikk forbausende bra, og da vi så moskétårnene i Kersingane var vi sikre. 64 km på litt under 3 timer er bra.

Hjemreisen 4 dager etter, gikk det dårligere med. Alt ser annerledes ut når du kjører motsatt vei! Frem til første landsby gikk det helt fint. Selv om eselkjerrene kjører til høyre og venstre, går de som oftest sammen til samme spor igjen. Men – ikke alltid – av og til kjører de til en landsby du ikke skal til. Da gjelder det å se hvor veien er mest markert og dårligst. Det er der lastebilene kjører seg fast i regntida, og sporene står igjen lang tid etterpå.

Vi skulle ta av fra hovedveien til Sandaré husket jeg, men skulle vi til høyre eller venstre for landsbyen? Vi satset på høyre, men der var et rosa hus jeg aldri hadde sett. Det så nymalt ut – kanskje det var blitt malt siden forrige tur? Synnøve så at det var noen merker på mobilen – her var det bare å ringe en venn! Jan er godt kjent og greier til og med å finne ut hvor vi er – til tross for mangelfull forklaring.

Vi får gode tips videre, men når veien er utydelig, dårlig og lokalkunnskapen rudimentær – er det ikke lett. Stadig flere eselstier ender opp i intet, og selvtilliten er på bunn. Etter mye om og men, kommer vi til landsbyen Bendugu. Her har vi da aldri vært? Noen unggutter forklarer veien opp til hovedveien, men ikke en gang det fikk jeg med meg. De satte resolutt etter oss på moped, og fikk satt oss på riktig spor. Landsbyene 22 og 11 km fra hovedveien var forsvunnet som dugg for sol, og terrenget var totalt ukjent til tross for knauser, baobabtrær og drittveier.
Men endelig, etter 40 minutters forsinkelser så vi lastebiler dundre forbi foran oss. Hovedveien i sikte! Vi tenkte vi hadde kommet ut nærmere Bamako, så overraskelsen var stor da første merkestein viste 158 til Kayes. Hvor vi har kjørt, er fortsatt mystisk, men vi har i hvertfall vært i Bendugu! Som dere skjønner er det ikke akkurat noen metropol, men sikkert ok for de som vil oppleve det ekte og uberørte Afrika. Vi var ikke akkurat i humør til det den dagen. I stedet var det rake veien hjem til et bedre måltid og ei god seng. 9 timers kjøring henger liksom litt i kroppen – særlig den første delen!

Seminar i Tambaga

En av oppgavene mine den siste uka har vært å arrangere seminar på landsbygda. Tema har vært det kristne livet i familie og naboskap. Forholdet til animisme og tryllemiddel hører vel med til de mer eksotiske områdene i forhold til norsk virkelighet, men er likevel aktuelle problemstillinger i denne kulturen. Til å undervise hadde vi fått en av de mest respekterte maliske kristne ledere, Daniel Coulibaly. Med sitt milde vesen og sin naturlige autoritet leder han tankene mot afrikanske ledere som Nelson Mandela, og det var lett å se at forsamlingen ble engasjert av undervisningen.

En av kveldssesjonene var viet omskjæring. Jordmor Kadiatou stod for undervisningen, og gikk rett på sak, for dette er et stort problem i Mali. I Vest-Mali omskjæres snart 100% av alle jenter. Å bruke maliske undervisere er selvsagt best, for de kjenner alle de tradisjonelle argumentene for å fortsette denne praksisen. Som så mange andre steder er det bestemødrene som sørger for at dette blir gjort. Uten omskjæring blir ikke jentene ordentlig kvinne og vil ikke kunne føde barn ifølge argumentasjonen. De uomskjærte blir også betraktet som urene, og det blir også lagt vekt på å fjerne godt forhold til egen seksualitet slik at kvinnene ikke legger seg etter andre menn. Det brukes en blanding av argument hentet fra tradisjon, religion og det som blir betraktet som vanlig fornuft.

Kadiatou konfronterte argumentene og orienterte om alle problemene denne skikken fører med seg. For ikke lenge siden var det ei jente på 3 år som døde av blødninger i forbindelse med omskjæring. Komplikasjonene i forbindelse med fødsel er også hyppige. Lekkasje i forbindelse med urin og avføring er vanlige plager, og magesmerter er svært hyppige. Mennene nikket gjenkjennende til beskrivelsen av kvinners magesmerter, men har nok ikke satt det i forbindelse med omskjæring. Kvinnene virket også som de kjente seg igjen i Kadiatous beskrivelser, og kanskje de kan være med å ta et oppgjør med denne uskikken?

Det er problemet i en kultur der nesten ingen kan lese og skrive. Informasjon er vanskelig å overføre, og da er det vanskelig å endre på tradisjonelle synspunkt. Praktiske opplysninger kan imøtegås med kunnskap. Religiøs kunnskap trengs også, for verken Bibel eller Koran pålegger omskjæring av kvinner. Da gjenstår problemet med å konfrontere tradisjonen, og da må kvinnene ha solid drahjelp fra sine menn. De har autoritet til å stanse bestemorgenerasjonen. Heldigvis har det vært drahjelp å få fra både innflytelsesrike imamer og kristenledere, men på landsbygda tar det tid å få frem budskapet.

Den andre kveldssesjonen dreide seg om AIDS. Det er et økende problem her i Mali, og i forbindelse med de nye store veiprosjektene blir de bare enda større. Basisopplysninger om smitteveier er fraværende, og sykepleieren måtte ta det hele fra grunnen. Foholdsregler mot smitte var i følge han; seksuell avholdenhet, trofasthet mellom ektefeller eller bruk av kondom. Det første er svært vanskelig i denne kulturen. Flerkoneri er ganske utbredt på landsbygda, og utroskap er nok også et vanlig fenomen. Voldtekt av unge jenter er et stort problem, og til og med ens egne slektninger kan henfalle til slikt. Homofili var imidlertid seminardeltakerne usikre på hva var for noe, og det var mange interesserte spørsmål til sykepleieren om hvordan dette gikk for seg.

I samfunnet her er det vanlig at jentene er rundt 15 år når de gifter seg mens guttene er rundt 30 år. Det tar tid å spare nok penger til å kunne gifte seg, og derfor er det slik. Markedskreftene fortsetter å virke, så når mennene har fått enda mer penger kjøper de seg en yngre kone og slik fortsetter det. At menn ikke skal ha noe seksualliv før de gifter seg, blir derfor en stor utfordring her i Mali.

Vi løste vel ingen verdensproblem med seminaret i Tambaga, men fornøyde deltakere reiste hjem med en god del nye tanker. Framtida vil vise om de fører til nye handlingsmønster. (Foto er ikke knyttet til innholdet i artikkelen.)

Reiseleder

Nå er det dårlig med oppdateringer på bloggen! Det betyr at dagene er travle, og at mange av dem er tilbragt langt fra sivilisasjonens nettverk for internett og mobiltelefon. Da jeg kom hjem var et av NRK´s viktigste oppslag at Ingunn Yssen hadde gitt ut bok om Vallasaken. Noe sier meg at jeg ikke har gått glipp av så mye i mitt fravær?

De siste ukene har jeg hatt oppdrag som reiseleder for en gruppe fra Normisjon i Møre og Romsdal. Det tilhører vel en litt utvidet betydning av informasjonsarbeid, men kontakten med arbeidere og frivillige i Norge prioriteres høyt. De fleste av dem er engasjert i å formidle informasjon om det vi driver med, og slik blir slike reiser mye mer enn enn en ferietur. Programmet inneholdt da heller ikke mye avslapning, og det var en sliten gjeng som ble sendt med Air France fra Bamako lørdag kveld.

For at slike reiser skal være mulig, er en avhengige av oss som arbeider her ute, for infrastruktur for turisme er helt fraværende i Vest-Mali. Hotell og restauranter finnes ikke, og de språklige utfordringene er også store. Transport er også en stor utfordring når en kommer utenom de nye oljegrusveiene som er kommet de siste par årene. Til gjengjeld kommer gjestene våre tett på det lokale landsbylivet gjennom kontaktene vi har, og det blir satt pris på.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på gjestene denne gangen, var mye av fattigdommen i området der malinkéene bor. Her mangler det meste. Nærmere 100% av kvinnene kan ikke lese og skrive, og tallene for mennene er ikke mye bedre. Det sier samtidig noe om fravær av skoler. Mange av barna har rødlig hår som vitner om underernæring. Mange av landsbyene mangler rent vann, og utbrudd av dysenteri er vanlige foreteelser. Helseopplysning er mangelvare, og enkle sammenhenger mellom renslighet og god helse skaper mye mer alvorlig sykdom enn nødvendig. Manglende svangerskapskontroll og lav alder på førstegangsfødende er også årsak til alt for høy dødelighet både når det gjelder mor og barn. Barnedødelighet i Norge er på 0,4% mens den her i Mali sannsynligvis er rundt 23%. Arbeidsledighet snakkes det ikke om, for her lever folk i naturalhushold uten andre jobber enn noen offentlige funksjonærer som kommer fra mer utviklede områder av Mali.

Med et slikt bakteppe er det ikke vanskelig å argumentere for betydningen av arbeidet vi driver i områdene i Vest-Mali. Gjennom prosjektene PSAT og Helsehagen er det bygd hundrevis av brønner i området. Det er også etablert 4 helsesenter med tilgang på jordmor, sykepleier og apotek. I tillegg legges det vekt på å utvikle grønnsakdyrking og bygging av skoler i flere landsbyer. Etablering av møller og arbeid med lese- og skriveopplæring er også prioritert høyt. Kampen mot AIDS og omskjæring av kvinner er også viktige oppgaver i prosjektene våre.

I forhold til malinkéenes behov er det begrenset hva vi kan gjøre, men det har likevel skapt utviklingsoptimisme. Pågangen fra landsbyer som vil være med på prosjektet er stor, og viljen til dugnadsinnsats og egenbetaling har økt mye siden prosjektet startet. Med din hjelp kan vi nå enda lenger i dette området. Følg lenken nedenfor hvis du vil vite mer!

http://www.normisjon.no/index.php?kat_id=5025

Helsehagen

Den siste uka har vi vært på rundreise i Vest-Mali. Magdelena flytta inn hos Siri (20) som bor i samme strøk som Inger Marie, og det virka som hun var fornøyd med å bli etterlatt av foreldrene. Vi var også fornøyd, for det er kjekt med litt miljøskifte. Landsbygda har roligere puls, mer atmosfære og mer natur enn denne støvete hovedstaden.

Selv om jeg sitter igjen med mange inntrykk, var det ekstra kjekt å få med seg Oussoubidiagna på denne turen. Oussou er sentrum i khassonkeland og ligger 8 mil nord for Bafoulabé. Turen tar 4 timer, så dere skjønner at vi ikke snakker asfaltvei. Ferga over elva ved Bafoulabé har akkurat plass til to biler, og flodhesten benytta anledningen til å hilse på da vi kjørte forbi. Veien går gjennom mange landsbyer med mange innganger, over mange tørre elveleier og over noen fjelloverganger, så det var greit å ha med kjentfolk. Noe har forandra seg og mye er glemt siden sist vi kjørte her. Selv med firhjulstrekk er det en utfordring å kjøre i dette terrenget.

I Oussou ble vi godt mottatt av gode kolleger. Sjelden har vi sett større tetthet av brunost i Mali, så oppdekningen var det ingenting å si på. En av de første oppgavene Normisjon prioriterte i dette området, var å etablere skriftspråk på khassonke. Dette arbeidet fikk nasjonal anerkjennelse på starten av 90-tallet, og har resultert i mange bokproduksjoner. Viktigst er kanskje Nytestamentet som ble ferdigstilt i fjor. Guri Enger har ansvaret for det videre arbeidet med Det gamle testamentet sammen med Jean Marie Kanute og Gagny Dansoko.

Mandag ettermiddag var satt av til besøk i Helsehagen, et Noradstøtta prosjekt ledet av Karen Ekern. Ernæringseksperter har fastslått at kostholdet i dette området er ensidig sammensatt, og det er ingen overraskelse at mangelsykdommer er hyppige. Karen har satset på hagebruk for å bøte på disse problemene. Hun har vært særlig opptatt av moringatreet som finnes i området, men som er lite utnyttet. Bladene fra treet gjør underverker i forhold til blodfattige, og for unge mødre har dette svært positiv innvirkning på melkeproduksjonen.

I hagene vi besøkte var kvinner i alle aldre travelt opptatt med å vanne og luke, og i tillegg til moringa ble det dyrket både papaya, tomater, salat, paprika og andre grønnsaker som var ukjent for en nordboer. Agronom Karen visste å benytte tida til å gi praktiske råd, og hun er veldig opptatt av at kvinnene deler kunnskapene med hverandre. Dette er ingen selvfølge her. Hvis en redder barnet sitt ved å bruke moringablader er det ikke sikkert hun forteller en venninne som sliter med samme problem om erfaringene sine. Årsak/virkning er uvant tankegang, og en tenker heller at det er Gud som rår.

Karen har mange solskinnshistorier om mødre og barn som har fått det bedre på grunn av arbeidet med hagene. Utgifter til brønner og produksjon av gjerde for å holde husdyrene unna er de største utgiftspostene. Dette er vanskelig å finansiere gjennom lokal økonomi, og inntektene fra givere og Norad har derfor stor betydning. For oss er det et privilegium å få se hvordan innsatsen til kollegaer med stor innsikt i lokalspråk og kultur kan endre hverdagen til folk med enkle midler.

Vinter i Mali

En fridag på en vanlig tirsdag i januar er ikke vanlig kost i Norge. I Mali er det ”Hærens dag” i dag og offentlig fridag. Hæren i Mali er ikke så veldig stor – i underkant av 10.000 mann trent og utstyrt av franskmenn, russere, amerikanere og kinesere. Dagens president har jo også yrkesmilitær bakgrunn, så hæren står høyt i kurs.

Mest fokus må det likevel sies å være på hærens operasjoner i Nord-Mali, der det har vært kamper mellom regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene til Ibrahim Ag Bahanga. Denne opprørslederen holder til i fjellene og har tatt både militære og sivile fanger. Disse brukes i forhandlinger med regjeringen, både for å øke økonomisk makt og politisk innflytelse. Mye av norsk bistand er tenkt brukt for å bedre levekårene i dette området. En håper dette kan senke konfliktnivået. Da Inger Marie var i Timbuktu i forrige uke var det stort nærvær av soldater, men trefningene har foregått lenger unna – i området øst for Kidal.

Her i Bamako merker vi lite til dette, for urolighetene foregår stort sett i utkantene, og spesielt i grenseområdene mot Mauretania og Algerie. Ellers er nok Mali et av de tryggeste landene å bevege seg i her i Afrika. Vi føler oss trygge, både når vi beveger oss ute etter mørkets frembrudd og når vi er på reise utenfor siviliserte strøk.

Nå er folk mest opptatt av vinterkulda som har kommet den siste uka. Det er lite forståelse for disse problemene fra dere hjemme, men slik er det nå bare. Vi har jo ikke problemer med snømåking og slikt, men det er faktisk ganske kaldt for tiden. I dag var det 15,6 grader ute, og da må en på med langbudse, sokker og genser. Når en har det, lider en ingen nød. Lenger vest – i Oussoubidiagna, viste termometeret til kollega Karen Ekern 6 grader. Det betyr at det også er 6 grader inne i huset, for med sementhus og ingen oppvarming henger utetemperatur og innetemperatur nært sammen. For en liten malier uten sokker, dyne eller ullteppe - i ei hytte av jord med stråtak, blir dette veldig kaldt. Forkjølelser og andre sykdommer øker i antall, og vi går også rundt og snufser for tiden. Vi har hørt om influensa i Norge også så noen likhetstrekk er det da mellom vinteren i Mali og Norge.