Dimanches a Bamako

Ta en kikk på videoen til Amadou et Mariam på YouTube - Dimanches a Bamako
Søndag er tiden for bryllup her i Bamako. De siste ukene har det vært sperret av i mange av gatene når vi har vært ute på tur. Store partytelt fylt med stoler er satt opp i gata utenfor gården til brudgommen, og det er selvsagt umulig å komme forbi med bil. Da er det bare å kjøre rundt. Lørdag og tidlig søndag kan en også så de gule drosjene kjøre rundt med PA-anlegg i bagasjerommet, og det er også et tegn på bryllup – for bryllup uten høylydt musikk er utenkelig. Forrige søndag var det bryllup rett utenfor kontoret vårt, og landcruiserne utenfor talte et tydelig språk om en familie med penger og status. Grioter (skald, historieforteller, sanger, lovpriser) var hyrt inn, og bandet talte både koraspillere, elbass, djember og balafon. Det låt fett, og resten av familien hadde problemer med å få med seg undertegnede til badebassenget den dagen.

Nede ved Hotel Mande, hotellet til den gamle fotballproffen Salif Keita, var det også fullt av brudepar forleden søndag. Hotellet ligger i naturskjønne omgivelser nede ved Niger. Det er grønt og frodig, og det er fantastisk utsikt over elva. Ikke rart at brudeparene tar turen for å få tatt sine fotosessions der. Vi stusset litt over den vestlige brudestasen, som til forveksling liknet et norsk kirkebryllup. Film og tv har nok sin påvirkningskraft her også, men det er et byfenomen. På landsbygda er det fremdeles annerledes.

Bryllup i Mali er minst 3 forskjellige ting. En opererer med religiøst bryllup, som kan være både muslimsk og kristent. I tillegg har en selvsagt den offentlige bryllupsseremonien tilsvarende vår sorenskriver. Registrering av bryllupet foregår her. I tillegg har en det tradisjonelle bryllupet som varierer litt i formen fra folkegruppe til folkegruppe. Noen kjører en av disse formene, mens andre kjører alle tre. Hvorvidt ekteparet virkelig er gift, kan da stilles spørsmål ved alt etter hvor mange av disse formene en har vært gjennom.

Staten fokuserer selvsagt på sin offentlige ordning. Der er det bl.a. spørsmål om det er greit at mannen kan ha flere koner (i islam kan en jo ha opptil 4). Hvis begge skriver under på monogami, kan mannen saksøkes av kona hvis han likevel skaffer seg ei ekstra kone seinere. Slik sett gir det offentlige bryllupet noen viktige rettslige rammer rundt ekteskapet. Det muslimske bryllupet, er en greie som mennene styrer med. Her har verken bruden eller andre kvinner noe med seremonien å gjøre, og må holde seg hjemme. Den kristne bryllupsseremonien foregår i kirka og likner ganske mye på slik det foregår hjemme.

Det tradisjonelle bryllupet er imidlertid en mer innfløkt affære. Oftest er det familiene til brud og brudgom som gjør avtale om bryllup, og de involverte har lite de skulle ha sagt. I de tilfellene de har innflytelse, er når mannen er eldre enn bruda og fortsatt har bruda lite hun skal ha sagt. På landsbygda kan jenta være ned i 14 år, og avtale om bryllup kan gjøres enda tidligere. Det er selvsagt variasjoner lokalt, noe denne historien illustrerer. En mann skulle gifte seg med ei jente fra en nabolandsby. Alt var i orden fra familiens side, men de hadde glemt å informere bruda. Da brudesvennene kom for å hente bruda satte hun seg på bakbeina og nektet å være med. Hva skulle brudesvennene gjøre? Hjemme ventet feststemte gjester og en utålmodig brudgom. De tok mopeden og kjørte til neste landsby hvor de traff ei kjekk jente ved brønnen. På spørsmål om hun kunne tenke seg å gifte seg med brudgommen, var svaret bekreftende. Jenta fikk plass bak på mopeden som returnerte hva remmer og tøy kunne holde, og bryllup ble det.

Tradisjonelt bryllup starter ofte med at brudgommens familie gir et visst antall kolanøtter til brudens familie. Deretter forhandles det om brudepris, som ofte kan være svært høy. Brudgommen må gjerne spare i flere år, for å skaffe det som skal til – samme hvor villig bruda er til å slå seg sammen med ham. Noen ganger kan de flytte sammen hvis deler av prisen er betalt, men dette varierer. Grunnen til at det betales brudepris, er at brudens familie mister en arbeider, og dette må kompenseres med penger, kyr eller kameler. Forviklingene som oppstår hvis mannen dør, får jeg komme tilbake til en annen gang.

Skole og utdanning i Mali

I forbindelse med at Magdelena har startet på skolen, har vi snakket litt om skole og utdanning i det siste. Det blir til at en sammenligner litt norsk og amerikansk skole, og forskjellene er ganske store. Malisk skole er vel enda mer forskjellig, og det fikk vi vite mer om da Moussa og en kamerat fra Bafoulabé var innom for å ta en prat. De skal begge begynne på kurs for å bli lærere. Amadou Toumani Toure (presidenten) har som et av sine valgspråk; Chaque village, son ecole (en skole i hver landsby), og i den forbindelse bygges det skoler med bistand fra verdensbanken, staten og lokalsamfunnet. Lærere må rekrutteres i hopetall, og for å få dem fort i virksomhet går de 3 måneders kurs med påfølgende praksis. Flere kurs skal følge for å gjøre dem skikket til å være lærer. For Moussa og kompisen representerer dette en sjanse til å komme ut av lediggang og brustne håp om arbeid og lønn. (Kanskje ikke den beste motivasjon?)

Utdanning var tema i siste nummer av Mande Studies også, et tidsskrift med artikler av forskere som har fokus på dette området av verden. Her var det fokus på ulike sider av skole og utdanning i Mali, og bildet som tegnes er i spennvidden mellom ille og katastrofalt. Myndighetene opererer med optimistiske planer der dette skal ordnes med kjappe tiltak, og det er ikke grenser for hvor optimistiske disse planene blir beskrevet. Gerard Dumestre som har forsket på skole i Mali i årtider, sier at dette ikke er nytt. Sannheten er at kvaliteten er så dårlig at Unesco sine statistikker er svært misvisende når det gjelder andel av lese- og skrivekyndige i Mali. Faktisk er utviklingen negativ, til tross for regjeringens anstrengelser. Andelen av befolkningen som lærer å lese og skrive blir stadig lavere. Han forklarer dette med at Mali er et samfunn uten skriftlige tradisjoner, skoler og bibliotek uten bøker og hjem uten skriftlige medier.

Han skylder også på manglende lærerutdanning og en regjering som er i stadig konflikt med lærerorganisasjonene. Det medfører streik og bortfall av undervisning og lærere uten motivasjon for å gjøre en god jobb. Amadou fortalte at i Bafoulabe unngikk man Annee blanche (annullering av skoleåret) i år ved å gjennomføre en prøve på slutten av skoleåret for å ha noe å vise til. At det er 100-140 elever i klassen gjør det ikke lettere å skape en skole med kvalitet. Dumestre skylder også på familiestrukturen i området. Islam og tradisjoner legger vekt på respekt for de som er eldre enn deg. Det gjør at menn betraktes som barnslige hvis de leker med eller er sammen med sine barn. Interaksjon skjer derfor bare innen jevnaldringsgruppa, og da er det lite påfyll med hensyn til lærdom. I familiene er ensomhet sett på som det verste som kan skje, og områder for stille arbeid med lekser finnes ikke.

Universitetet i Oslo har evaluert innføringen av morsmålsopplæring i Mali (i stedet for fransk). Dette var heller ikke vellykket og skyldes fravær av gjennomarbeidet gramatikalsk forståelse for lokalspråkene, samt manglende lærebøker og ferdigheter i eget språk blant lærerne. Når lærerne ikke kan lese og skrive på lokalspråket, kan en ikke vente at elevene skal lære det.

Hva kan gjøres med en slik håpløs situasjon? Dumestre sier at en må forlate regjeringens rosenrøde planer om å gjøre alt på en gang. En må forlate kopien av det franske skolesystemet med 6+3+3 års skolegang for det er ikke mulig å gjennomføre. I stedet kan en heller kjøre 2 års grunnleggende skolegang for alle, i små klasser (25 stk) med høy kvalitet, for så å sile kraftig ut de som skal få videre utdanning. Det høres drastisk ut, men regjeringens tiltak ser i hvertfall ikke ut til å fungere. Kanskje han har rett?

Da er det kjekt å høre at Normisjons arbeid på dette bærer frukter. Alfabetisering av voksne fungerer godt, og stadig nye består eksamen. Det er produsert mange bøker på lokalspråkene om viktige tema som helse, dyrking og livet i den kristne familien. Det rapporteres om at samtaler rundt det siste temaet har medført at voksne har fulgt opp barnas skolegang på en bedre måte, og at det har resultert i bedre skoleresultater. Selv om dette bare gjelder en bitteliten del av Malis mange landsbyer, gir det håp om at det er mulig å gjøre noe med denne situasjonen.
Ja, ja. Håper du ikke datt av lasset – det ble kanskje litt filosofisk denne gangen?

Skolestart

Noen likheter er det mellom Mali og Norge, og en av dem er at skolen startet denne uka. Ja, for vestlige elever vel og merke. Malisk skole starter selvsagt ikke før dyrkingssesongen er over – dvs i oktober. Magdelena synes det var greit å komme i gang med skolen, for det begynte å bli ganske kjedelig å gå sammen med teite voksne som stort sett bare snakker fransk eller rare lokalspråk. Likevel var det ikke fritt for at det var vondt i magen og vanskelig å få sove natt til torsdag.

Torsdagen startet nesten midt på natta. Er en vant med å sove til 10 – halv 11, er det en stor overgang å stå opp litt over 6. Å få kroppen til å gjøre det en vil, greie å spise frokost og få med seg alle sakene er nesten uoverkommelig. Skolen begynner 7:30 og da må vi kjøre før 7 her fra Hippodrome der vi bor. Den amerikanske skolen ligger på andre siden av Niger, og det går en liten halvtime på turen. For at skoleveien skal gå smertefritt har Magdelena blitt utstyrt med privatsjåfør. Han heter Emmanuel og er en trivelig kar fra San-området øst for Bamako.

Skolen har 35 elever fordelt på ulike klassetrinn, og Magdelena er sammen med Isac og Katie på 10.trinn. Amerikanerne er ikke så lett å komme i kontakt med i starten, men vi håper det ordner seg etterhvert. De 6 andre norske elevene er på lavere klassetrinn, men de har med en praktikant på 20 år – og eldre jenter er gull verdt for Magdelena. Etter første skoledag var Magdelena helt utslitt, for dette var ikke som norsk skole. Der driver en jo med sosialisering gjennom bli-kjentaktiviteter, turer og leker. Etter noen uker blir det mer vanlig skole.

Her holdt det med at alle reiste seg og sa navnet sitt. Så var det rett på World Geography på 600 sider. Noen tilpasning i form av tydelig eller langsom engelsk tale var ikke aktuelt. Amerikanere har vel aldri opplevd å ikke kunne språk, i tifelle er det vel de som ikke kan engelsk som eier problemet. Vi regner med at Magdelena er rimelig trygg i engelsk når året er omme. Så mye avslapning er det heller ikke tid til. Skoledagen har en kort pause og en matpause – ellers er det fullt kjør til klokken 14:15.

Vi kostet på oss en tur til badebassenget på et av byens hotell som avslutning på første skoleuke, selv om det bare var 2 dager.

En vanlig dag på jobben 2

Alt i går ettermiddag skjønte vi at dagen i dag heller ikke ble helt A4. Mor til Dory, vår trykkeriansvarlige, døde i går morges. I begravelse av foreldre til medarbeidere må selvsagt noen representere, og vi bestemte oss for å slå oss med. Før vi dro fikk vi en kort innføring i skikk og bruk i dette området av Mali. Jeg tok på dongeribuksa sjøl om 32 grader og høy luftfuktighet bare sa shorts, og Synnøve og Magdelena hadde skaffet seg malidrakter. Penger i begravelsesgave måtte vi også ha, men det var vanskelig å få vite hvor mye. Vi satset på 20000 cfa (ca. 250 kr) siden det var familien til en ansatt og lot det stå til.

Vi fylte opp landcruiseren med Siaka, Amadou, Gagny, Mariama og oss tre, og satte kursen mot Dorys landsby, Kalifabougou, som ligger 1,5 times kjøring nordvest for Bamako. Det var stor stas å komme ut på landsbygda der hirseåkrene er i god vekst. Det er frodig og flott på landsbygda på denne årstida, og husdyra bærer preg av å ha mat i massevis. Etter å ha kjørt på hovedveien i 3 mil var det slutt på asfalten. Da er det bare å kjøre på den siden av veien som er best, og ryggstrekken min fra imorges rista fort på plass.

Vi fikk spurt oss frem til rett landsby og ble møtt av en stor flokk mannfolk som hasta bort til moskeen og stilte seg i rekker for å be. Synnøve og Magdelena ble geleida til avdødes gårdsplass, for begravelse er ikke for kvinnfolk, selv ikke når det er ens egne barn som er død. Vi hengte oss på mannfolka når bønna var over, og da bar det avsted til begravelsesområdet utenfor landsbyen. På forhånd var graven gjort klar. Det er et hull i bakken der en har gravd ut ei hylle nederst. Der legges den døde kledt i et likklede, men uten kiste. Så er det tid for bønn igjen. Alle folkene (3-400 mannfolk)og alvoret i ritualet tydet på at det var ei respektert dame som var gått bort. Jeg fikk høre at hun var rundt 90 og det er en respektabel alder i dette landet.

Da begravelsen var over gikk vi tilbake til gårdsplassen til familien. Mannfolka samla seg på et område og kvinnene på et annet. Heldigvis var det spent opp presenninger til vern for sola og jeg var også fornøyd med å ha husket vannflaske for en gangs skyld. Vi fikk plass i nærheten av Dory. Nå var det tid for velsignelser, og muslimene fordelte noen hefter som alle sang seg gjennom i hvert sitt tempo. Etterpå var det lovprisning av alle gjester som hadde gitt gaver til familien. Speakeren snakket over megafon og kunngjorde navn på hver enkelt giver og nøyaktig pengebeløp. I mitt stille sinn sendte jeg en takk til Guri som hadde foreslått beløp. Vi kom bra fra det og ble behørig takket og lovprist. Før vi kunne dra måtte det enda en runde med muslimske bønner. Avskjeden tar også tid her i Mali. Når du skal håndhilse på alle 400, går liksom dagen. Familien gav uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde tatt den lange turen fra Bamako i respekt for den av

døde, for slikt er viktig i en kultur som legger stor vekt på familie og slekt.

Da vi parkerte hjemme var klokka halv to og jeg rakk noen sider med Bambara før arbeidsdagen var over. Og slik går nu dagan.

En vanlig dag på jobben?

Inngangen på dagen var vel litt uvanlig, for da vi var til gudstjeneste i sentrum av Bamako i går, ble Synnøve frastjålet mageveske med mobiltelefon, penger, kredittkort og førerkort. I og for seg fryktelig irriterende. Både å miste mye verdisaker og alt styret med å ordne opp i det etterpå. Tyven forsvant jo over alle hauger, men et vitne som ble med til politistasjonen ble mistenkt for å være medskyldig. Hva slags natt han hadde, er vi usikre på.

Dagen startet med et møte der det meste gikk etter planen. Etterpå var det ingenting som gikk etter planen. Det begynte å regne, og da stanser jo alt opp i dette landet. Heldigvis varte det ikke alt for lenge, så det var enda god tid til å dra til politistasjonen for å ornde med formell anmeldelse. For sikkerhets skyld tok vi med en malier i tilfelle språkproblemer. Etter litt feilkjøring kom vi til politistasjonen som er noen bygninger som har stått siden franskmennene bygde dem på begynnelsen av forrige århundre.

Gårdsplassen ser ut som et steinbrudd og kontoret vi var på i går inneholder 8-10 politiansatte som ser på fjernsyn, snakker i telefon, snakker med hverandre, hilser på forbipasserende og lytter til radio som står på fullt. Å forklare hvorfor en er kommet på haltende fransk, kan da være en utfordring. Vi ble henvist lenger inn på gårdsplassen til neste kontor. Etterforskeren er litt opptatt og ber oss vente noen minutt. På hans kontor er det også en haug med folk. Vi setter oss på en stein utenfor, men blir bedt om å flytte oss litt fra varetektarresten for å unngå kontakt med de innenfor. Tiden går... og går... En kommer ut, vasker seg og inntar bønnematta. En annen kommer ut og vasker seg før han inntar matfatet. Inspektøren forsvinner, men lover smilende at han ikke har glemt oss når han returnerer etter en time.

Omsider er det vår tur. Vi forklarer på nytt alt vi fortalte i går. Etterforskeren tegner sirlig marg på det eneste papiret som er i sikte, og noterer flittig alt som blir fortalt. Eneste tekniske innretning ellers er TV-en i kroken og etterforskerens mobiltelefon som ringer med jevne mellomrom. Han svarer selvsagt hver gang, og innimellom kommer selvsagt noen politifolk halende på en type som er beskyldt for å ha stjålet en moped. Den saken må selvsagt etterforskes litt samtidig med vår vitneforklaring. Vi oppgir pliktskyldigst sporingsnummer til mobiltelefonen og lurer i vårt stille sinn på hvilken teknisk innretning som skal brukes for å finne den.
Vi henvises over til neste kontor for å registrere behov for kopi av anmeldelse og midlertidig førerkort. Det var selvsagt for raskt. Først må formalier på plass. Vi henvises tilbake til første kontor. Der spiser de, så vi må selvsagt vente. Så kommer vi inn og forklarer hele sulamitten en gang til mens inspektøren noterer flittig, spør om navn, fødselsdato, navn på mor og far og yrke. Vi prøver en gang til, men må først snakke med etterforskeren som sender med oss en adjutant til kontor nummer 3 igjen. Nye spørsmål om navn, mor og far, fødselsdato, adresse etc. Vi er nesten i mål, men først må vi betale litt penger for kopi av anmeldelse er jo ikke gratis må vite. Nytt kontor – papiret får fint stempel og frimerke og vi er i mål! Det tok 3 og en halv time. Arbeidsdagen er slutt. Selvsagt begynte det å regne igjen, veien vår ser ut som ei elv og hagen ser ut som et badebasseng med brunt vann. Heldigvis hadde Bartolome nystekte grovbrød klar.

På vei ut av kultursjokket?

Vi skriver 14.august og vi har snart gjort unna 2 uker her sør for Sahara. Det er tilløp til bedre trivsel, matlysten er litt på vei oppover og depressive tanker er sjeldnere. Det er derfor lov å håpe på at kultursjokket er på retur. Jeg tror vi har tenkt mye på hva vi voksne gjør mot barna ved å bryte opp fra Norge, selv om barna er 15, 19 og 23 år gamle. Det har vært tungt å kjenne på at yngstemann savner venner, mangler språkferdigheter og sover dårlig. På samme måte har vi kjent på at de som er hjemme fortsatt trenger foreldre.

Det som har vært med på å gjøre situasjonen bedre, var kanskje besøket på den amerikanske skolen sist mandag. Vi fikk omvisning av trivelige ansatte, og vårt bidrag til elevflokken skal være sammen med 4 engelsktalende jenter i alderen 15-17 år. I tillegg har de fritidsaktiviteter sammen med elever på den store amerikanske skolen to dager i uka. I dag har hun også vært sammen med kollega Therese på kleshandling på Grand Marche i sentrum. Når en synes det er ålreit, har en kommet langt i å venne seg til livet i dette rothølet av en hovedstad. Litt besøk i badebassengene på hotellene i området virker også positivt på trivselen.

Vi voksne har flyttet fokuset litt fra huset og de nære tingene. Nå har vi startet med språkopplæring og har gjort unna to økter i Bambara. I ni sogoma? I ka kenne? (God dag, hvordan har du det?) Franskkunnskapene er begrenset hos mange, og litt grunnleggende Bambara er det derfor greit å lære seg. En av de nye norske er fransktalende sveitser, så mye av kommunikasjonen i det norske miljøet går også på fransk for tida. Snakk om babelsk forvirring! Ja, ja, det har vi vel bare godt av. I dag har Laurent (sveitser), Emmanuel (den nye sjåføren) og jeg sust (tja – kanskje ikke helt dekkende?) rundt i sentrum for å bli kjent med kjøreruter til de viktigste stedene. Det oppleves etter hvert greit å kjøre i dette kaoset av biler som kommer fra alle kanter, kjører mot kjøreretningen hvis det går litt tregt, snur midt på veien og mopeder er overalt. For nordmenn er det litt uvanlig, men vi utvikler en glidende kjørestil der vi sniker oss ut i veikryssene og rekker hånda ut av vinduet hvis vi vil at folk skal slippe oss frem. Hornet brukes mye, men det er ikke den aggressive tutinga fra Marokko. Her tutes det på en laidback måte der smilet aldri er langt unna.

Første uke i Bamako

I morgen er første uka i Bamako unnagjort, og det er virkelig mye vi har glemt om hvordan det var å leve her i Mali. Etter ei hel uke skulle en jo tro at alt var på plass og at det bare var å kjøre på med arbeidsoppgaver. Slik er det ikke. Selv om vi ikke regner med å ha norsk husstandard her nede, er det likevel ting som må på plass. Sengene trenger madrasser og myggnett er det ikke lurt å klare seg uten. Mye annet utstyr må også til før vi føler at huset er et sted der en kan hvile ut etter travle dager. Samtidig føler en seg fryktelig bortskjemt og storforlangende sammenlignet med f.eks. han som hadde rigget seg til under en presenning i en av byens rundkjøringer. Forskjellene er himmelropende og livet er knallhardt i et land med en av de nederste plassene på FN-listen over levekår. I en tid med aksellererende matpriser blir det stadig vanskeligere å få midlene til å strekke til. Våre problemer dreier seg heller om internett-tilkopling, mobiltelefoner, air-condition og andre vestlige innretninger.

Forskjellene fra sist gang vi var her er store. Da levde vi på landsbygda uten strøm og telefon, og kjøleskapet kom sjelden under 20 plussgrader. Sånn sett er forbedringene kjempestore. Likevel har overgangen vært større enn ventet. Vi tenkte nok at alt skulle gå så greit siden vi har vært her før. Slik var det ikke. Særlig tungt har det vært å kjenne på savnet etter Inger Marie og Ivar Andreas som er igjen i Norge. Det er ikke slik at det går greit å fly langt av sted etter at fuglene har forlatt redet. De kommer alltid til å være en del av oss, og det har vi kjent mye på de siste dagene. Magdelena har også store utfordringer i å finne seg til rette i et liv som er så forskjellig, og der så mange gode venner er så langt unna. At folk stort sett snakker Bambara og Fransk gjør det ikke mye lettere.

Vi er midt i regntida nå, og regnet bøtter ned med jevne mellomrom. Det kjedelige er at det blir veldig fuktig på soverommet da, men det får vi holde ut så lenge det blir gode avlinger til de som dyrker. I dager som kan være tunge prøver vi jobbe oss opp på pluss-siden. De gode tingene er vennlige og gjestfrie folk med smittende humør, gode og tålmodige kolleger, og at vi har en Herre som har lovt å være med i utfordringer og oppgaver som ligger foran.