I forbindelse med at Magdelena har startet på skolen, har vi snakket litt om skole og utdanning i det siste. Det blir til at en sammenligner litt norsk og amerikansk skole, og forskjellene er ganske store. Malisk skole er vel enda mer forskjellig, og det fikk vi vite mer om da Moussa og en kamerat fra Bafoulabé var innom for å ta en prat. De skal begge begynne på kurs for å bli lærere. Amadou Toumani Toure (presidenten) har som et av sine valgspråk; Chaque village, son ecole (en skole i hver landsby), og i den forbindelse bygges det skoler med bistand fra verdensbanken, staten og lokalsamfunnet. Lærere må rekrutteres i hopetall, og for å få dem fort i virksomhet går de 3 måneders kurs med påfølgende praksis. Flere kurs skal følge for å gjøre dem skikket til å være lærer. For Moussa og kompisen representerer dette en sjanse til å komme ut av lediggang og brustne håp om arbeid og lønn. (Kanskje ikke den beste motivasjon?)
Utdanning var tema i siste nummer av Mande Studies også, et tidsskrift med artikler av forskere som har fokus på dette området av verden. Her var det fokus på ulike sider av skole og utdanning i Mali, og bildet som tegnes er i spennvidden mellom ille og katastrofalt. Myndighetene opererer med optimistiske planer der dette skal ordnes med kjappe tiltak, og det er ikke grenser for hvor optimistiske disse planene blir beskrevet. Gerard Dumestre som har forsket på skole i Mali i årtider, sier at dette ikke er nytt. Sannheten er at kvaliteten er så dårlig at Unesco sine statistikker er svært misvisende når det gjelder andel av lese- og skrivekyndige i Mali. Faktisk er utviklingen negativ, til tross for regjeringens anstrengelser. Andelen av befolkningen som lærer å lese og skrive blir stadig lavere. Han forklarer dette med at Mali er et samfunn uten skriftlige tradisjoner, skoler og bibliotek uten bøker og hjem uten skriftlige medier.
Han skylder også på manglende lærerutdanning og en regjering som er i stadig konflikt med lærerorganisasjonene. Det medfører streik og bortfall av undervisning og lærere uten motivasjon for å gjøre en god jobb. Amadou fortalte at i Bafoulabe unngikk man Annee blanche (annullering av skoleåret) i år ved å gjennomføre en prøve på slutten av skoleåret for å ha noe å vise til. At det er 100-140 elever i klassen gjør det ikke lettere å skape en skole med kvalitet. Dumestre skylder også på familiestrukturen i området. Islam og tradisjoner legger vekt på respekt for de som er eldre enn deg. Det gjør at menn betraktes som barnslige hvis de leker med eller er sammen med sine barn. Interaksjon skjer derfor bare innen jevnaldringsgruppa, og da er det lite påfyll med hensyn til lærdom. I familiene er ensomhet sett på som det verste som kan skje, og områder for stille arbeid med lekser finnes ikke.
Universitetet i Oslo har evaluert innføringen av morsmålsopplæring i Mali (i stedet for fransk). Dette var heller ikke vellykket og skyldes fravær av gjennomarbeidet gramatikalsk forståelse for lokalspråkene, samt manglende lærebøker og ferdigheter i eget språk blant lærerne. Når lærerne ikke kan lese og skrive på lokalspråket, kan en ikke vente at elevene skal lære det.
Hva kan gjøres med en slik håpløs situasjon? Dumestre sier at en må forlate regjeringens rosenrøde planer om å gjøre alt på en gang. En må forlate kopien av det franske skolesystemet med 6+3+3 års skolegang for det er ikke mulig å gjennomføre. I stedet kan en heller kjøre 2 års grunnleggende skolegang for alle, i små klasser (25 stk) med høy kvalitet, for så å sile kraftig ut de som skal få videre utdanning. Det høres drastisk ut, men regjeringens tiltak ser i hvertfall ikke ut til å fungere. Kanskje han har rett?
Da er det kjekt å høre at Normisjons arbeid på dette bærer frukter. Alfabetisering av voksne fungerer godt, og stadig nye består eksamen. Det er produsert mange bøker på lokalspråkene om viktige tema som helse, dyrking og livet i den kristne familien. Det rapporteres om at samtaler rundt det siste temaet har medført at voksne har fulgt opp barnas skolegang på en bedre måte, og at det har resultert i bedre skoleresultater. Selv om dette bare gjelder en bitteliten del av Malis mange landsbyer, gir det håp om at det er mulig å gjøre noe med denne situasjonen.
Ja, ja. Håper du ikke datt av lasset – det ble kanskje litt filosofisk denne gangen?
Utdanning var tema i siste nummer av Mande Studies også, et tidsskrift med artikler av forskere som har fokus på dette området av verden. Her var det fokus på ulike sider av skole og utdanning i Mali, og bildet som tegnes er i spennvidden mellom ille og katastrofalt. Myndighetene opererer med optimistiske planer der dette skal ordnes med kjappe tiltak, og det er ikke grenser for hvor optimistiske disse planene blir beskrevet. Gerard Dumestre som har forsket på skole i Mali i årtider, sier at dette ikke er nytt. Sannheten er at kvaliteten er så dårlig at Unesco sine statistikker er svært misvisende når det gjelder andel av lese- og skrivekyndige i Mali. Faktisk er utviklingen negativ, til tross for regjeringens anstrengelser. Andelen av befolkningen som lærer å lese og skrive blir stadig lavere. Han forklarer dette med at Mali er et samfunn uten skriftlige tradisjoner, skoler og bibliotek uten bøker og hjem uten skriftlige medier.
Han skylder også på manglende lærerutdanning og en regjering som er i stadig konflikt med lærerorganisasjonene. Det medfører streik og bortfall av undervisning og lærere uten motivasjon for å gjøre en god jobb. Amadou fortalte at i Bafoulabe unngikk man Annee blanche (annullering av skoleåret) i år ved å gjennomføre en prøve på slutten av skoleåret for å ha noe å vise til. At det er 100-140 elever i klassen gjør det ikke lettere å skape en skole med kvalitet. Dumestre skylder også på familiestrukturen i området. Islam og tradisjoner legger vekt på respekt for de som er eldre enn deg. Det gjør at menn betraktes som barnslige hvis de leker med eller er sammen med sine barn. Interaksjon skjer derfor bare innen jevnaldringsgruppa, og da er det lite påfyll med hensyn til lærdom. I familiene er ensomhet sett på som det verste som kan skje, og områder for stille arbeid med lekser finnes ikke.
Universitetet i Oslo har evaluert innføringen av morsmålsopplæring i Mali (i stedet for fransk). Dette var heller ikke vellykket og skyldes fravær av gjennomarbeidet gramatikalsk forståelse for lokalspråkene, samt manglende lærebøker og ferdigheter i eget språk blant lærerne. Når lærerne ikke kan lese og skrive på lokalspråket, kan en ikke vente at elevene skal lære det.
Hva kan gjøres med en slik håpløs situasjon? Dumestre sier at en må forlate regjeringens rosenrøde planer om å gjøre alt på en gang. En må forlate kopien av det franske skolesystemet med 6+3+3 års skolegang for det er ikke mulig å gjennomføre. I stedet kan en heller kjøre 2 års grunnleggende skolegang for alle, i små klasser (25 stk) med høy kvalitet, for så å sile kraftig ut de som skal få videre utdanning. Det høres drastisk ut, men regjeringens tiltak ser i hvertfall ikke ut til å fungere. Kanskje han har rett?
Da er det kjekt å høre at Normisjons arbeid på dette bærer frukter. Alfabetisering av voksne fungerer godt, og stadig nye består eksamen. Det er produsert mange bøker på lokalspråkene om viktige tema som helse, dyrking og livet i den kristne familien. Det rapporteres om at samtaler rundt det siste temaet har medført at voksne har fulgt opp barnas skolegang på en bedre måte, og at det har resultert i bedre skoleresultater. Selv om dette bare gjelder en bitteliten del av Malis mange landsbyer, gir det håp om at det er mulig å gjøre noe med denne situasjonen.
Ja, ja. Håper du ikke datt av lasset – det ble kanskje litt filosofisk denne gangen?
1 kommentar:
Ja, det var andre forhold i skolen enn våre håpefulle har på Kviltorp!
Takk til Kjell for lærerik og artig blogg, her er det mye læring for hvert nytt innlegg!
Selv har jeg holdt på med Nordbyfolderen denne formiddagen.
Det meste av aktivitetene starter opp nå, mens Norfellesskapet trenger litt mer tid før de har sine planer klare. Savnet av Mali-farerne er nok merkbart!
Guds velsignelse over livet der dere er nå!
Tormod.
Legg inn en kommentar