Alt i går ettermiddag skjønte vi at dagen i dag heller ikke ble helt A4. Mor til Dory, vår trykkeriansvarlige, døde i går morges. I begravelse av foreldre til medarbeidere må selvsagt noen representere, og vi bestemte oss for å slå oss med. Før vi dro fikk vi en kort innføring i skikk og bruk i dette området av Mali. Jeg tok på dongeribuksa sjøl om 32 grader og høy luftfuktighet bare sa shorts, og Synnøve og Magdelena hadde skaffet seg malidrakter. Penger i begravelsesgave måtte vi også ha, men det var vanskelig å få vite hvor mye. Vi satset på 20000 cfa (ca. 250 kr) siden det var familien til en ansatt og lot det stå til.
Vi fylte opp landcruiseren med Siaka, Amadou, Gagny, Mariama og oss tre, og satte kursen mot Dorys landsby, Kalifabougou, som ligger 1,5 times kjøring nordvest for Bamako. Det var stor stas å komme ut på landsbygda der hirseåkrene er i god vekst. Det er frodig og flott på landsbygda på denne årstida, og husdyra bærer preg av å ha mat i massevis. Etter å ha kjørt på hovedveien i 3 mil var det slutt på asfalten. Da er det bare å kjøre på den siden av veien som er best, og ryggstrekken min fra imorges rista fort på plass.
Vi fikk spurt oss frem til rett landsby og ble møtt av en stor flokk mannfolk som hasta bort til moskeen og stilte seg i rekker for å be. Synnøve og Magdelena ble geleida til avdødes gårdsplass, for begravelse er ikke for kvinnfolk, selv ikke når det er ens egne barn som er død. Vi hengte oss på mannfolka når bønna var over, og da bar det avsted til begravelsesområdet utenfor landsbyen. På forhånd var graven gjort klar. Det er et hull i bakken der en har gravd ut ei hylle nederst. Der legges den døde kledt i et likklede, men uten kiste. Så er det tid for bønn igjen. Alle folkene (3-400 mannfolk)og alvoret i ritualet tydet på at det var ei respektert dame som var gått bort. Jeg fikk høre at hun var rundt 90 og det
er en respektabel alder i dette landet.
Da begravelsen var over gikk vi tilbake til gårdsplassen til familien. Mannfolka samla seg på et område og kvinnene på et annet. Heldigvis var det spent opp presenninger til vern for sola og jeg var også fornøyd med å ha husket vannflaske for en gangs skyld. Vi fikk plass i nærheten av Dory. Nå var det tid for velsignelser, og muslimene fordelte noen hefter som alle sang seg gjennom i hvert sitt tempo. Etterpå var det lovprisning av alle gjester som hadde gitt gaver til familien. Speakeren snakket over megafon og kunngjorde navn på hver enkelt giver og nøyaktig pengebeløp. I mitt stille sinn sendte jeg en takk til Guri som hadde foreslått beløp. Vi kom bra fra det og ble behørig takket og lovprist. Før vi kunne dra måtte det enda en runde med muslimske bønner. Avskjeden tar også tid her i Mali. Når du skal håndhilse på alle 400, går liksom dagen. Familien gav uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde tatt den lange turen fra Bamako i respekt for den av
Vi fylte opp landcruiseren med Siaka, Amadou, Gagny, Mariama og oss tre, og satte kursen mot Dorys landsby, Kalifabougou, som ligger 1,5 times kjøring nordvest for Bamako. Det var stor stas å komme ut på landsbygda der hirseåkrene er i god vekst. Det er frodig og flott på landsbygda på denne årstida, og husdyra bærer preg av å ha mat i massevis. Etter å ha kjørt på hovedveien i 3 mil var det slutt på asfalten. Da er det bare å kjøre på den siden av veien som er best, og ryggstrekken min fra imorges rista fort på plass.
Vi fikk spurt oss frem til rett landsby og ble møtt av en stor flokk mannfolk som hasta bort til moskeen og stilte seg i rekker for å be. Synnøve og Magdelena ble geleida til avdødes gårdsplass, for begravelse er ikke for kvinnfolk, selv ikke når det er ens egne barn som er død. Vi hengte oss på mannfolka når bønna var over, og da bar det avsted til begravelsesområdet utenfor landsbyen. På forhånd var graven gjort klar. Det er et hull i bakken der en har gravd ut ei hylle nederst. Der legges den døde kledt i et likklede, men uten kiste. Så er det tid for bønn igjen. Alle folkene (3-400 mannfolk)og alvoret i ritualet tydet på at det var ei respektert dame som var gått bort. Jeg fikk høre at hun var rundt 90 og det
er en respektabel alder i dette landet.Da begravelsen var over gikk vi tilbake til gårdsplassen til familien. Mannfolka samla seg på et område og kvinnene på et annet. Heldigvis var det spent opp presenninger til vern for sola og jeg var også fornøyd med å ha husket vannflaske for en gangs skyld. Vi fikk plass i nærheten av Dory. Nå var det tid for velsignelser, og muslimene fordelte noen hefter som alle sang seg gjennom i hvert sitt tempo. Etterpå var det lovprisning av alle gjester som hadde gitt gaver til familien. Speakeren snakket over megafon og kunngjorde navn på hver enkelt giver og nøyaktig pengebeløp. I mitt stille sinn sendte jeg en takk til Guri som hadde foreslått beløp. Vi kom bra fra det og ble behørig takket og lovprist. Før vi kunne dra måtte det enda en runde med muslimske bønner. Avskjeden tar også tid her i Mali. Når du skal håndhilse på alle 400, går liksom dagen. Familien gav uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde tatt den lange turen fra Bamako i respekt for den av
Da vi parkerte hjemme var klokka halv to og jeg rakk noen sider med Bambara før arbeidsdagen var over. Og slik går nu dagan.
1 kommentar:
Veldig interessant lesning! Godt og spennende skrevet. Vi følger med dere i våre tanker og bønner.
Angående politistasjonen som blei bygd på slutten av det forrige århundre. Var virkelig franskmennene i Mali da?
Skal hilse så mye fra Bodil.
Vennlig hilsen Kjell Iversen
Legg inn en kommentar