På leir

Nå har jeg kommet hjem etter leirdager i Koutiala. Ca 6 timer å kjøre østover i retning Segou/Mopti. Der er det et kristent senter med kirke og bibelskole. Det var den lokale menigheten som stod for det praktiske opplegget og de greide å lage mat og stelle for over 150 delegater. (Seminar om menighetsarbeid og utvikling). Arbeidslag skiftet om oppgavene døgnet rundt, så dette var godt organisert.

På tross av det så blir det uvant for oss vestlige. Vi var bare 3 fra det europeiske kontinentet. Resten var maliere, bortsett fra foreleseren som kom fra Tchad. Therese og jeg ble innlosjert sammen med 4 andre damer (det var ca 10 damer i alt) på en undervisningssal. Jeg har jo ligget på flatseng på diverse handballcuper og leirer før, så det var jo ikke avskrekkende. Men vi fikk oss noen utfordringer likevel. Etter en lang reise, var det jo interessant å finne ut av sanitære forhold, blant annet. Vi saumfor bygningen på leit etter do og vaskemuligheter. Vi fant et vannklossett innhyllet i spindelvev. Der var det også en vask med kranen på halv åtte. Men det var jo en begynnelse, tenkte vi og så vårt snitt til å bruke herligheten. Men da vi skulle avslutte oppdraget, fant vi ut at det manglet vann.

I mellomtiden hørte vi noen baske utenfor døra. Der stod det et par unge gutter som hadde slept med seg to digre bøtter vann. Stolt kunne de fortelle at vi skulle få varmt vann til å vaske av oss reisestøvet. Det var vi jo takknemlig for, men da visste de sikkert også hvor vi kunne foreta vaskingen? Malierne har jo ofte bare en lettvegg til å skjule seg bak når de dusjer. Det har de sikkert tenkt å sette opp til oss også, tenkte vi. Men guttenes stolte smil forsvant da vi kom innpå temaet. Det hadde de ikke tenkt på. De så seg litt usikkert omkring og spurte spakt om det kanskje var noe inne i huset? Vi henviste til spindelbadet og konstaterte samtidig at der var det ingen sluk, så noen dusjaktiviteter var neppe lurt der. Etter en del rådslaging, gled blikket mot naboens tomt vegg i vegg. Videre undersøkelser viste at naboen var villig til å stille sitt bad til disposisjon. Hun skulle bare vaske der først. Hvordan badet så ut før vaskingen, vet vi jo ikke, men særlig innbydende for vestlige hygienefriker var det fortsatt ikke. Sementvegger i skulderhøyde. Under åpen himmel. Ei kvadratisk flate på ca 2x2 med sementgolv. Hull midt på golvet som tjener som do. (Det var ikke tildekket ....) Den sedvanlige plastkannen med vann som tjente til etterarbeidet etter dobesøket. Og trengt opp i et hjørne, et skakt metallrør med dusjhode som gav fra seg tre-fire unnselige vannstråler på fullt trykk.

Det er vel en overdrivelse å si at vi var helt komfortabel med løsningen og at vi ble vant, men det funka. Guttene var fortsatt litt bekymra for det med varmvannet, men vi bedyra at med en temperatur på godt over 35 grader, var det ikke mer varme vi savna mest. Da svalte det heller godt med litt kjølig vann rislende over kroppen. Og ta dagens dusj med firfisler som nysgjerrig observatør og kjenne kjølig kveldsbris, har også sin sjarm. Litt større problemer hadde jeg siste kveld. Da hadde vi hatt langt intenst program og jeg fikk ikke rydda tid til dusjen før etter det var mørkt. Utstyrt med hodelykt og rene klær under armen. Jeg skvatt litt da jeg hørte noe pruste og rasle rett ved inngangen til badet. Men det viste seg at det bare var sauebukken som spiste kvelds på dørterskelen.

Jeg fant ut at det litt mer livlig rundt meg enn i dagslys. I mørket var det mye interessant for kryp som vil finne ut hva som befinner seg i dype hull og fuktige kroker. Som motivasjon til hele operasjonen, laget jeg en romantisk og eksotisk drøm om et svalende bad i måneskinn og kjølig luft. Hele romantikken raste ved at et par digre gresshopper stupte mot hodelykta mi, og da jeg skulle ta meg for på veggen, var det noen digre eksemplar som tok for støtet der også. Okey. Jeg hadde såpet meg inn og bad om at dråpene fra dusjen måtte få opp farta. Mens jeg ventet på at såpa skulle forsvinne, så jeg en diger kakkerlakk som prøvde å gjemme seg fra lysstrålene under håndkleet mitt. Jeg tenkte at det med å skylle av all såpe kanskje er litt oppskrytt og at jeg heller skulle komme meg derifra før alle kakkerlakkene søkte ly i klærne mine. Jeg rista handkleet godt og lurte på det med tørking også var nødvendig? Jeg lot deodorant og kremer ligge i toalettmappen, surra rundt meg panjet (tøystykket som surres som skjørt) og beslutta å foreta påkledningen i andre omgivelser. Litt utfeiking kanskje. Men etterpå tenkte jeg at jeg også var litt tøff og at mange andre hadde sikkert feika ut lenge før hvis de i det hele tatt hadde funnet på å dra til Mali?
Men skryt skal arrangørene ha. Mali har noen gode og solide mattradisjoner. Og det fikk de vist til fulle denne uka. Frokosten bestod av kokt, sukra melk og litt loff med majones. Den kunne jeg styre min begeistring for. Men det ble litt bedre da jeg fikk mast til meg pulverkaffi i melka. Og fikk byttet ut majones med banan. Men slikt ble ordna. Både midt på dagen og til kvelds fikk vi varme måltider. Rikelig med kjøtt eller fisk sammen med ris, hirse, injam (ei stor rotfrukt som ligner litt på hard potet i konsistens), potet eller maismos (tå). Da fikk vi alt servert i store fat som vi benket oss rundt 5-6 og spiste med fingrene. Som ny blir jeg erta for ikke å gjøre det riktig. Litt søl og rot blir det jo, men jeg fikk skufla maten inn og var knapt sulten de dagene jeg var der. Innimellom ble det solgt nyplukka bananer og ferske peanøtter. Det er helt i starten på innhøstinga av peanøtter nå. De skyller nøttene godt og så er det bare å spise. Eller nøttene ristes. Noen nøtter kokes, andre legges til røyking. Alt med skallet på. Her finnes uttallige utgaver av peanøtter. Så sitter vi rundt tekokeren, knasker nøtter og småprater med klare funklende stjerner i en bue over oss til langt på kveld.

Etter jeg kom hjem ut på dagen i går, var de andre klar til å gå på badebassenget og ut for å spise etterpå. I dette landet er det sannelig kontrastfyllt!! Det var helt absurd å ligge ved bassengkanten og tenke på hvor enkelt og fattigslig jeg hadde hatt det bare noen timer tidligere. Men likevel er muligheten til å flykte et godt bidrag til å godta det som utfordrer og setter våre vestlige manerer og levesett på prøve.

Synnøve

Dragning mot Norge

Den siste uka har mye av tankene vært mer i Norge enn i Mali. Det går opp og ned med å venne seg til livet her nede, og hvordan resten av familien opplever det har selvsagt stor innvirkning på hvordan det oppleves.

Det som overskygget det meste var selvsagt at Inger Marie reiste alene til St. Olavs i Trondheim for å gjennomføre en operasjon forrige helg. Vi håpte at dette kunne ordnes i juni, men det var ikke mulig. Selv om hun er stor jente (19), så føler en seg ikke så stor i slike situasjoner. Det var første gang med operativt inngrep og første gang med narkose, og da er det kjekt å ha de nærmeste rundt seg. Tante Annbjørg reiste til Trondheim og var hos henne da hun kom tilbake fra operasjonsstua, og venner og familie har stilt opp. Likevel føles det ganske pyton å være foreldre som er så langt unna i slike livssituasjoner. Heldigvis har alt gått fint, og pasienten er i daglig fremgang i tante Annbjørgs og farmors omsorg.

Med Magdelena går det også opp og ned. Hun har kommet godt i gang med fag på den amerikanske skolen, og forstår stadig mer av språk og undervisning. Det var vi ikke så bekymret for, men det tar lengre tid å finne nye venner. Alle sammenlignes selvsagt med Anna og Frida og Gina, og da faller jo de fleste igjennom. Etter snart en uke med halsesyke, passet det derfor ekstremt dårlig med magetrøbbel fra onsdag og ut uka. Det er ikke fritt for at en lurer på hva foreldrene har dratt 15-åringen med på. Som dere ser av bildet, er det ikke småtteri av medisin som må inntas sammen med frokosten. I dag var heldigvis forma på plass igjen, og hun hadde planlagt handletur sammen med to av de yngre kollegene våre. Siden har hun vært borte, og vi får rapporter om handling, hotellunsj, soling og badeliv.

Som om ikke Norge har vært nok i tankene gjennom dette, har vi i tillegg vært på Fransksamling ved NTNU i Trondheim i går og i dag. Ja, ja, fysisk har vi ikke vært der, men i ånden. Vi driver jo med videreutdanning i fransk, og da har vi fått universitetet til å ordne med webkamera fra klasserommet. Ved hjelp av Skype har vi dermed fått med oss forelesningene og øvingsoppgavene. Når noe var uklart, var det bare å spørre, og lærer Nadine svarte tålmodig på alt vi lurte på. Med unntak av noen strømbrudd her i Bamako, fungerte det hele kjempebra.

Neste uke skal Synnøve på seminar til Kotiala om selvstendiggjøring innen kirka i Mali, mens Magdelena og jeg steller hjemme. Nå ja, stellingen er det vel Bartolomé som sørger for, en trivelig kar fra Dogonland som ordner med matlaging, vasking og andre nødvendigheter i huset. Magdelena og jeg skal ta igjen om to uker, for da skal vi ha oss en tur vestover – til Tambaga og Bafoulabé for oppleve gamle trakter. Det gleder vi oss til.

Bamako by night

Uteliv er vel ikke det som preger Risan/Nyland aller mest, men litt utforsking av Bamako hører med til livet i hovedstaden. Da vi i tillegg har styrket staben med Jon Solve som kom sist mandag, var det på sin plass med en tur på byen. Vi starta med en pizzarestaurant som ligger i nabogata, 2 minutt fra døra vår? Restauranten var ny for oss, og drives av noen italienere. (Hva får dem til å finne på å etablere pizzarestaurant i Bamako????). Gata utenfor ser selvsagt ut som et normalt norsk elveleie, og støvet og gjørma er som i resten av strøket. Når en kommer inn derimot, er en nesten hensatt til Italia. Dekorerte vegger, atrium med planter, nylagte fliser og afrikansk stjernehimmel over. Det var som å komme til en annen verden. At restauranten går for å være Bamakos beste pizzarestaurant i Lonely Planets guide til Vest-Afrika, gjør opplevelsen komplett.

Etterpå var det åpningskonsert på det franske kulturseneret i sentrum. De startet høstsesongen denne uka, og her er det konsert/kino/teatersal, kafé, bibliotek og prosjekt i skjæringspunktet mellom det frankofone og Mali. Denne kvelden var det lite frankofont med unntak av introduksjonen. Resten av kvelden tilhørte Nahawa Doumbia og hennes orkester med dansere.

Nahawa kommer fra Bougouni, sør i Mali, i det såkalte Wassoulou-området. Herfra kommer en rekke av Malis store kvinnelige artister, og det som er litt spesielt er at disse stort sett ikke tilhører musikerkasten (griotene). Mali deler jo befolkningen inn i horon (adelige), nyamakalaw (yrkesgruppene-kastene) og slavene. Griotene utgjør en av de fire yrkesgruppene i nyamakalaw og har til oppgave å ivareta fortellingene om tidligere konger, synge hyllingskvad, resitere forfedrenes fortrinn, og skryte uhemma av de adelige. For dette fikk de det de trengte av de adelige før i tiden. I dag har dette gått over til hyllingskvad mot betaling, eller nidvise hvis betalingen uteblir.

Griotene har nærmest hatt monopol på musisering i dette landet, og en av de første som gikk mot strømmen var Malis kanskje mest kjente sanger og musiker; Salif Keita. Han var av adelsslekt og albino, og valgte musikerkarrieren til familiens store fortvilelse. Senere er flere kommet til, men fra Wassoulouområdet er det altså spesielt mange ikkegrioter som har gjort det bra innen musikken.

Nahawa gjorde seg bemerket allerede på Biennalen i 1980 som beredte grunnen for hennes artistkarriere. Da var hun bare 17, men har siden det gitt ut 10 album. De fleste av dem innen den pentatone Wassoulou-stilen, men hun har også samarbeidet med mer elektronikainspirerte Fredric Galliano fra Frankrike (Yaala – 2000).

For oss ble dette en kjekk opplevelse med et opplagt orkester og dyktige musikere i alle ledd. Særlig kjekt er det å høre virtuose kamale ngoni-spillere. Ei 8-strengers jaktharpe som brukes av jegerne i sørlige deler av Mali. Få spiller kanskje så bra som det vi hørte i går, men det bar bud om rike musikalske tradisjoner. Når dattera til Nahawa kom på og var med i en av sangene, var det tydelig at det er gode musikalske gener i Doumbiaslekta.

Ramadan

Som dere kanskje har fått med dere, er vi godt igang med fastemåneden ramadan. Den startet kvelden før 1.september og varer til ca. 30.september. Endelig beslutning om når festen etter ramadan kan begynne, er avhengig av månens bevegelse. De høye herrer i Mekka har visst det endelige ordet i sakens anledning.

Her i Mali merker vi også ramadan. Da vi kjørte hjem i går, kom det plutselig motgående trafikk i det ene av de to kjørefeltene. Det viste seg at moskéen i gata hadde så mange til bønn, at de måtte ta både fortauet og veibanen i bruk for å få plass til alle. Den problemstillingen kommer vi vel ikke til å få i Norge før påsken setter inn?

Litt ironisk er det jo at fastemåneden ikke har nevneverdig innvirkning på husholdningsbudsjettet. Da vi kom hjem fra skolen en dag, fokuserte radiokanalen RFI på at forbruket til mat tvertimot økte med 5% under ramadan. Grunnen til det er at når folk faster, er det en påkjenning. Når sola går ned kl.19:00 får en derfor belønningen i form av ekstra god og nærende kost. I løpet av dagen er reglene strenge, og det er ikke lov å drikke – ja, ikke en gang å svelge sitt eget spytt. Derfor spyttes det mye denne måneden. Å skulle leve opp til dette hvis ramadan er i april er rimelig hardt, for da overstiger dagtemperaturene gjerne 45 grader.

Det finnes unntak fra regelen om faste. De som er ute på strabasiøse reiser, er visst unntatt. Hvordan strabasiøs defineres er imidlertid mer uklart. Da Therese reiste med toget forleden, var det et evindelig mas om ikke klokka snart var 19:00 så det gikk an å drikke litt. Reisen fra Bafoulabé til Bamako tar vanligvis 8 timer. Denne gangen var selvsagt toget 2,5 time forsinket, og på de siste 15 kilometrene brukte det tiden fra kl.23:00 – 02:30. Det ble til sammen 14 timer, men det var tydeligvis ikke en tilstrekkelig strabasiøs reise. Nok et eksempel på at vi ser ting litt forskjellig.

I det hele tatt er jo det med ferie og fridager et kapittel for seg i dette landet. I tillegg til vanlige kristne helligdager, feires naturligvis også de muslimske. Derfor blir det skolefri både etter ramadan, under Tabaskifesten, på profetens fødselsdag, dåpsdag. I tillegg er det selvsagt nasjonaldag og hærens dag som markeres med fridager. Magdelena som går på amerikansk skole får i tillegg fri til Thanksgiving og President Day. 17.mai kommer på søndag til neste år, så den problemstillingen slipper vi denne gangen.

Ellers er livet etterhvert litt normalisert her i Bamako. Det er godt og varmt, men det regner ikke fullt så ofte som i august lenger. Fuktigheten i lufta er fortsatt høy, og med dagtemperaturer opp mot 35 grader, kjenner vi lite på den norske høstfølelsen.