Bamako by night

Uteliv er vel ikke det som preger Risan/Nyland aller mest, men litt utforsking av Bamako hører med til livet i hovedstaden. Da vi i tillegg har styrket staben med Jon Solve som kom sist mandag, var det på sin plass med en tur på byen. Vi starta med en pizzarestaurant som ligger i nabogata, 2 minutt fra døra vår? Restauranten var ny for oss, og drives av noen italienere. (Hva får dem til å finne på å etablere pizzarestaurant i Bamako????). Gata utenfor ser selvsagt ut som et normalt norsk elveleie, og støvet og gjørma er som i resten av strøket. Når en kommer inn derimot, er en nesten hensatt til Italia. Dekorerte vegger, atrium med planter, nylagte fliser og afrikansk stjernehimmel over. Det var som å komme til en annen verden. At restauranten går for å være Bamakos beste pizzarestaurant i Lonely Planets guide til Vest-Afrika, gjør opplevelsen komplett.

Etterpå var det åpningskonsert på det franske kulturseneret i sentrum. De startet høstsesongen denne uka, og her er det konsert/kino/teatersal, kafé, bibliotek og prosjekt i skjæringspunktet mellom det frankofone og Mali. Denne kvelden var det lite frankofont med unntak av introduksjonen. Resten av kvelden tilhørte Nahawa Doumbia og hennes orkester med dansere.

Nahawa kommer fra Bougouni, sør i Mali, i det såkalte Wassoulou-området. Herfra kommer en rekke av Malis store kvinnelige artister, og det som er litt spesielt er at disse stort sett ikke tilhører musikerkasten (griotene). Mali deler jo befolkningen inn i horon (adelige), nyamakalaw (yrkesgruppene-kastene) og slavene. Griotene utgjør en av de fire yrkesgruppene i nyamakalaw og har til oppgave å ivareta fortellingene om tidligere konger, synge hyllingskvad, resitere forfedrenes fortrinn, og skryte uhemma av de adelige. For dette fikk de det de trengte av de adelige før i tiden. I dag har dette gått over til hyllingskvad mot betaling, eller nidvise hvis betalingen uteblir.

Griotene har nærmest hatt monopol på musisering i dette landet, og en av de første som gikk mot strømmen var Malis kanskje mest kjente sanger og musiker; Salif Keita. Han var av adelsslekt og albino, og valgte musikerkarrieren til familiens store fortvilelse. Senere er flere kommet til, men fra Wassoulouområdet er det altså spesielt mange ikkegrioter som har gjort det bra innen musikken.

Nahawa gjorde seg bemerket allerede på Biennalen i 1980 som beredte grunnen for hennes artistkarriere. Da var hun bare 17, men har siden det gitt ut 10 album. De fleste av dem innen den pentatone Wassoulou-stilen, men hun har også samarbeidet med mer elektronikainspirerte Fredric Galliano fra Frankrike (Yaala – 2000).

For oss ble dette en kjekk opplevelse med et opplagt orkester og dyktige musikere i alle ledd. Særlig kjekt er det å høre virtuose kamale ngoni-spillere. Ei 8-strengers jaktharpe som brukes av jegerne i sørlige deler av Mali. Få spiller kanskje så bra som det vi hørte i går, men det bar bud om rike musikalske tradisjoner. Når dattera til Nahawa kom på og var med i en av sangene, var det tydelig at det er gode musikalske gener i Doumbiaslekta.