Den siste uka har mye av tankene vært mer i Norge enn i Mali. Det går opp og ned med å venne seg til livet her nede, og hvordan resten av familien opplever det har selvsagt stor innvirkning på hvordan det oppleves.
Det som overskygget det meste var selvsagt at Inger Marie reiste alene til St. Olavs i Trondheim for å gjennomføre en operasjon forrige helg. Vi håpte at dette kunne ordnes i juni, men det var ikke mulig. Selv om hun er stor jente (19), så føler en seg ikke så stor i slike situasjoner. Det var første gang med operativt inngrep og første gang med narkose, og da er det kjekt å ha de nærmeste rundt seg. Tante Annbjørg reiste til Trondheim og var hos henne da hun kom tilbake fra operasjonsstua, og venner og familie har stilt opp. Likevel føles det ganske pyton å være foreldre som er så langt unna i slike livssituasjoner. Heldigvis har alt gått fint, og pasienten er i daglig fremgang i tante Annbjørgs og farmors omsorg.
Med Magdelena går det også opp og ned. Hun har kommet godt i gang med fag på den amerikanske skolen, og forstår stadig mer av språk og undervisning. Det var vi ikke så bekymret for, men det tar lengre tid å finne nye venner. Alle sammenlignes selvsagt med Anna og Frida og Gina, og da faller jo de fleste igjennom. Etter snart en uke med halsesyke, passet det derfor ekstremt dårlig med magetrøbbel fra onsdag og ut uka. Det er ikke fritt for at en lurer på hva foreldrene har dratt 15-åringen med på. Som dere ser av bildet, er det ikke småtteri av medisin som må inntas sammen med frokosten. I dag var heldigvis forma på plass igjen, og hun hadde planlagt handletur sammen med to av de yngre kollegene våre. Siden har hun vært borte, og vi får rapporter om handling, hotellunsj, soling og badeliv.
Som om ikke Norge har vært nok i tankene gjennom dette, har vi i tillegg vært på Fransksamling ved NTNU i Trondheim i går og i dag. Ja, ja, fysisk har vi ikke vært der, men i ånden. Vi driver jo med videreutdanning i fransk, og da har vi fått universitetet til å ordne med webkamera fra klasserommet. Ved hjelp av Skype har vi dermed fått med oss forelesningene og øvingsoppgavene. Når noe var uklart, var det bare å spørre, og lærer Nadine svarte tålmodig på alt vi lurte på. Med unntak av noen strømbrudd her i Bamako, fungerte det hele kjempebra.
Neste uke skal Synnøve på seminar til Kotiala om selvstendiggjøring innen kirka i Mali, mens Magdelena og jeg steller hjemme. Nå ja, stellingen er det vel Bartolomé som sørger for, en trivelig kar fra Dogonland som ordner med matlaging, vasking og andre nødvendigheter i huset. Magdelena og jeg skal ta igjen om to uker, for da skal vi ha oss en tur vestover – til Tambaga og Bafoulabé for oppleve gamle trakter. Det gleder vi oss til.
Det som overskygget det meste var selvsagt at Inger Marie reiste alene til St. Olavs i Trondheim for å gjennomføre en operasjon forrige helg. Vi håpte at dette kunne ordnes i juni, men det var ikke mulig. Selv om hun er stor jente (19), så føler en seg ikke så stor i slike situasjoner. Det var første gang med operativt inngrep og første gang med narkose, og da er det kjekt å ha de nærmeste rundt seg. Tante Annbjørg reiste til Trondheim og var hos henne da hun kom tilbake fra operasjonsstua, og venner og familie har stilt opp. Likevel føles det ganske pyton å være foreldre som er så langt unna i slike livssituasjoner. Heldigvis har alt gått fint, og pasienten er i daglig fremgang i tante Annbjørgs og farmors omsorg.
Med Magdelena går det også opp og ned. Hun har kommet godt i gang med fag på den amerikanske skolen, og forstår stadig mer av språk og undervisning. Det var vi ikke så bekymret for, men det tar lengre tid å finne nye venner. Alle sammenlignes selvsagt med Anna og Frida og Gina, og da faller jo de fleste igjennom. Etter snart en uke med halsesyke, passet det derfor ekstremt dårlig med magetrøbbel fra onsdag og ut uka. Det er ikke fritt for at en lurer på hva foreldrene har dratt 15-åringen med på. Som dere ser av bildet, er det ikke småtteri av medisin som må inntas sammen med frokosten. I dag var heldigvis forma på plass igjen, og hun hadde planlagt handletur sammen med to av de yngre kollegene våre. Siden har hun vært borte, og vi får rapporter om handling, hotellunsj, soling og badeliv.
Som om ikke Norge har vært nok i tankene gjennom dette, har vi i tillegg vært på Fransksamling ved NTNU i Trondheim i går og i dag. Ja, ja, fysisk har vi ikke vært der, men i ånden. Vi driver jo med videreutdanning i fransk, og da har vi fått universitetet til å ordne med webkamera fra klasserommet. Ved hjelp av Skype har vi dermed fått med oss forelesningene og øvingsoppgavene. Når noe var uklart, var det bare å spørre, og lærer Nadine svarte tålmodig på alt vi lurte på. Med unntak av noen strømbrudd her i Bamako, fungerte det hele kjempebra.
Neste uke skal Synnøve på seminar til Kotiala om selvstendiggjøring innen kirka i Mali, mens Magdelena og jeg steller hjemme. Nå ja, stellingen er det vel Bartolomé som sørger for, en trivelig kar fra Dogonland som ordner med matlaging, vasking og andre nødvendigheter i huset. Magdelena og jeg skal ta igjen om to uker, for da skal vi ha oss en tur vestover – til Tambaga og Bafoulabé for oppleve gamle trakter. Det gleder vi oss til.
1 kommentar:
Godt å høre at dere er nogenlunde friske og raske igjen og at dere har det bra, etter forholdene. Høres også ut til at det går greit med Inger Marie, forholdene tatt i betraktning, for henne også. Har hatt jevnlig kontakt med henne via sms og Facebook, og via Irene, den siste uka. Håper hun snart kan komme en tur til Strømmen igjen.
Fortsatt lykke til videre der nede.
Legg inn en kommentar