Tambaga express

Folk som kommer på besøk kan ikke bare oppholde seg i Bamako. ”The real thing” når det gjelder Afrika finner du på landsbygda. Da skolen var ferdig sist onsdag, lastet vi opp bilene og satte kursen mot Tambaga som er en liten landsby 24 mil vest for hovedstaden. Vi forberedte Anna og Frida på at det verken var mobil- eller internettforbindelse der. At det ikke var strøm, men utedo og dusj uten varmtvann lot vi være en overraskelse til vi kom fram.

Ungdommene ble innkvartert på taket av gjestehuset. Å ligge under en gnistrende afrikansk stjernehimmel uten forstyrrende neonreklamer, gatelys og andre forstyrrende element er en spesiell opplevelse. Det er nesten som du kan tilgi alle eselvrinsk, sirisser og hundebjeff som forstyrrer søvnen. Temperaturen er også lavere i bushen, og når det kommer ned på 19 grader kjenner en faktisk at det er litt småkaldt.

Vertskapet vårt i Normisjon hadde lagt opp et stramt program på torsdagen. Etter en rask frokost var det ut for å bli kjent med landsbyen. Vi fikk se vareutvalget i en vanlig landsbybutikk, og den kunne nok ikke måle seg med Roseby. Stemninga var imidlertid god og Anna og Frida fikk nye navn; Aminata og Hawa Kamissoko. Anita Haugsjå viste rundt på det nye helsesenteret som er bygd opp av Normisjon i Tambaga. Kontrasten til den gamle fødestua var stor, og det var stolte maliske helsearbeidere som presenterte legekontor, apotek, fødestue og den lille sengeposten. Anna besvimte litt under all informasjonen da, men når en er på helsesenteret gjør jo ikke det noe.

Etterpå var det Hølje Haugsjå som tok over, eller Sanjiba som han liker å kalle seg. Alle fikk plass i en litt sliten landcruiser og det bar alt hva remmer og tøyler kunne holde ut i bushen. Veiene er jo ikke så lett å få øye på der ute, og når Erling i tillegg kom med forslag til snarveier var til og med Hølje usikker på om det egentlig var snakk om noen vei. Til Erlings forsvar skal det sies at han stort sett bruker motorsykkel på oppdrag. Første landsby hadde en engasjert skolelærer med 40-50 elever i en skole av strå. Han berømmet nordmennene for å ha lært folk å skrive på sitt eget språk, og så frem til den nye skolen som landsbyen skulle bygge i samarbeid med Normisjon. En disiplinert elevflokk satte tydeligvis pris på besøket.

Neste landsby var i full sving med å bygge brønn med hygienisk vaskeplass og separering av drikkevann til husdyra. Hølje forteller at mange av samarbeidsprosjektene har stor egenandel nå. Landsbyene stiller opp med masse dugnadshjelp, og betaler opp mot 50 prosent av reelle kostnader. Her var det også mange lovord om utviklingen som har skjedd i området som følge av bistandsprosjektene. Etter imamens takketale var det retur i full speed til Tambaga.

Hos Bamba stod maten alt klar, og vi hadde vel kanskje glemt å fortelle Anna og Frida at her spiser en med fingra rundt felles matfat for 5-6 personer. I alle fall tok de utfordringen på strak arm, og hentet frem kunstene fra en tidligere periode av livet. Same med kjøtt, ris, grønnsaker og friterte søtpoteter er godt, selv for ferskinger på tur i Afrika.

Som om ikke dette var nok, hadde selvsagt Alf Halvorsen lagt inn en evangeliseringstur til en landsby i kveldinga. Han mente det var en historisk dag, for aldri før hadde denne landsbyen hatt besøk av 7 moldensere, og det vil nok bli husket. Hva som ble sagt ellers på møtet, var litt dunkelt for oss. Alf som har bodd her i over 25 år snakker flytende malinke, men det kan nok ikke sies om oss andre. Både sanger og preike ble behørig kommentert av de fremmøtte. Mange var bortreist denne kvelden, så derfor ble det ikke kveldsmat på oss. Alf var kanskje mest skuffa over dette, mens vi satte pris på å komme hjem i rimelig tid – bare litt over ti. Det var ikke vanskelig å få sove den kvelden.

Besøk fra Norge

Da er dagen endelig kommet! 4 slitne nordmenn tumler ut fra ankomsthallen på Senou flyplass i Bamako, etter en ganske så anstrengende reise fra Norge. Med stadige flyttinger på avgangene til Norwegian, og politisk streik blant pilotene i Air France, var det spennende til det siste om alt skull gå bra. Men det gjorde det, og det var heftige gjensynsscener mellom Magdelena og venninnene Frida og Anna fra Molde. Bror Ivar Andreas og Ingrid var selvsagt også hjertelig velkomne.

Inger Marie var for anledningen også med i velkomstkomitéen. Hun har jo hatt kanonstart på livet i Mali, og har flyttet inn i en malisk familie allerede. Hver dag går med til å lære bambara, venne seg til maliske måtider, fotballtreninger og jeg vet ikke hva. De er også godt inne i systemet med de grønne Sotramabussene i hovedstaden, og de reiser nå som lokalbefolkningen.

En slik start hadde nok vært i tøffeste laget for de nylig ankomne. De er i stedet innlosjert i vår ringe bolig og ser ut til å finne seg til rette her. Etter en kveld som ble litt for sen, var det lurt å be jentene fri fra skolen dagen etter. I stedet kjørte vi til hotell L`Amitie som vi kaller det, for å ligge litt ved bassengkanten. Det er jo ganske fjernt fra det vanlige livet i Bamako, men nordmenn liker å få litt sol når de kommer fra snø og regn i et novemberkaldt Norge. For oss voksne var det jo topp at Magdelena hadde likesinnede og leke med i vannet, slik at vi fikk litt fri.

Mange inntrykk er sterke når en kommer til et av de fattigste landene på kloden. I hvert gatekryss møter en tiggere, og om kveldene ser en de husløse rigge seg til med noen filler rundt seg på fortauene. Guttene fra koranskolene med sine røde innsamlingsspann treffer en overalt. De samler inn lønn til sin koranlærer, men får nok minimalt selv. Støv, søppel og rot kan også virke overveldende, og det samme gjelder luktene. Dette er langt fra Norge, der alle lukter hermetiseres i vinterhalvåret.

Rart er det nok å oppleve at det er folk i arbeid hjemme hos oss også. Bartolome arbeider i huset, og har ansvar for klesvask, husvask og matlaging. Samuel er vakt og sørger for sikkerhet rundt ”toubabene” som vi hvite kalles her nede. Emmanuel er sjåfør og sørger for at jentene kommer til og fra skolen hver dag. Dette er heller ikke som hjemme. Mange nordmenn har vanskelig for å takle dette i starten, men i et land med kjempestor arbeidsledighet er det viktig å bidra med arbeidsplasser.

Besøket fra Norge har visst fått i oppgave å finne ut av livet i Mali. Det håper vi skal ordne seg i løpet av oppholdet, for vi kan ikke bare oppholde oss ved bassengkanten. Det blir både turer ut på landsbygda og i ulike bydeler av storbyen, så mer av det vanlige livet i Mali blir nok Anna og Frida kjent med etter hvert.

På korøving

Emanuel Dambele er sjåfør, og har som en av sine oppgaver å kjøre Magdelena til skolen hver dag. På turen hører han gjerne radio og synger med, noe Magdelena kan styre sin begeistring for når klokka enda ikke er blitt sju på morgenen.

Etter hvert fant jeg ut at Emanuel er leder for ungdomskoret i kirka han er medlem av, og det måtte sjekkes ut. Jeg la i vei mot en bydel nordøst i Bamako, og håpte veiforklaringa var forstått. Først til venstre i et kaotisk kryss, videre forbi der asfalten slutter og gjennom et sant månelandskap av en vei, gjennom et travelt marked med eselkjerrer og kvinner med store kurver på hodet, og videre utover i et område med tradisjonelle hus av leire. Til venstre ved en bensinstasjon – og der var det!

Inne i ei enkel kirke formet av murstein og bølgeblikk hørte jeg at korøvinga alt var i gang. 15 ungdommer med jevn fordeling av gutter og jenter er i gang med å øve inn neste søndags repertoar. Det meste er forskjellig fra hvordan en norsk korøvelse fungerer. Flerstemmighet er ikke vanlig her i Vest-Afrika, så de fleste sangene veksler mellom solist og kor som svarer. Solistrollen går på omgang mellom sangerne, og her er det ingen beskjedenhet. Det er fullt trøkk. Det trengs – for eneste instrument som brukes er trommene, og de lager jo en del lyd.

Emanuel trenger visst ikke å drive noe terping i dag, for det virker som alle kan repertoaret. Notene eller tekstheftene ser jeg ingenting til, for her kan alle melodier og tekst utenat. Det er nødvendig også, for dansen og bevegelsene er en viktig del av alle sangene. Dansen er ikke bevegelse gjennom rommet som hos oss, men bevegelse fra fot til fot – av og til med vendinger med ryggen mot publikum. Mot slutten av sangene økes ofte tempoet, sangen stilner og intensitet i trommerytmer og dansebevegelser øker. Støvet stiger opp fra føtter som beveger seg i økende takt, og låten slutter med et innøvd avslutningsriff i trommene.

Dette er veldig forskjellig fra Norge, og mange års musikkutdannelse er ikke nok til å skjønne alt som foregår. Særlig er det rytmiske vanskelig å få kontroll på, for polyrytmikk - eller flere forskjellige pulser samtidig, er vanlig i denne delen av verden. Det ser helt naturlig og avslappet ut når en ser på koret, men vi nordboere strever nok for å gjøre dette etter.

Etter korøvelsen må jeg bort å hilse på pastoren som bor like ved kirka. Han setter pris på besøket og jeg må ta hilserunden på alle som bor i gården. Emanuel forklarer siden at pastoren har inntekten sin fra kollekten som kommer inn fra menighetsmedlemmene. Jeg kan forestille meg at det ikke blir så mye å leve av, for her er folk fattige. Likevel gir de av det lille de har, og greier å holde menighetslivet i gang på denne måten. Her er ingen rike vestlige organisasjoner som betaler lønninger, bygninger, materiell og utstyr.

Gjestfrihet og godt humør er det derimot ingen mangel på, og vi har en trivelig stund rundt tekoppen før jeg setter kursen hjemover til hus med aircondition og fullt kjøleskap.

Familieforøkelse

Dere som har vært innom bloggen vår har ikke unngått å lese om Inger Marie, eldstejenta som vi har ventet på så lenge. Nå er hun kommet, og det var en forventningsfull familie som tilbragte mesteparten av torsdagskvelden på Senou flyplass her i Bamako. Flyet var selvsagt en time forsinka, og hyppige strømbrudd gjorde at bagasjegjennomlysninga gikk rimelig tregt. At Johanne hadde alle malariatablettene sine i håndbagasjen gjorde ikke tollerne mindre skeptisk. Etter 2,5 time var de endelig ute, og kommentarene om effektive afrikanske flyplasser hadde da vært ganske mangfoldige.

STK-erne (Studium i tverrkulturell kommunikasjon på Normisjons skole i Hurdal) består av Inger Marie, Trine, Kristin, Johanne og Anette. De er en munter gjeng som skal tilbringe nesten 5 måneder her i Bamako under oppsyn av Åshild som arbeider for Det Norske Misjonsselskap her i byen. Oppgavene er ikke helt klare, men det har vært snakk om å bidra på et barnehjem, praksisgrupper i engelsk for studentene på universitetet og ungdomsarbeid i noen av menighetene. Først skal de komme i orden i leiligheten som ligger 20 minutts kjøring fra oss, på andre siden av elven. I neste uke skal de bo i maliske vertsfamilier for å bli kjent med språk og kultur før de flytter tilbake til leiligheten igjen.

Inger Marie fikk fri til å besøke familien fra fredag til lørdag, og vi fikk snakket om høstens opplevelser på hver vår kant. Lørdag gikk turen til Bamako sentrum for å utstyre jentene med maliske klesdrakter. Slikt er jo en prøvelse, men vi greide å få fra oss bilen i nærheten av Grand Marché og var fornøyd med det. Handlinga gikk også bra, sjøl om det kan røyne på å følge en haug ungjenter på kleshandel. Å prøve ut sine få bambarasetninger på handelsdamene er en måte å fordrive tiden på, og gjør alltid stor suksess. Om de ler av meg eller med meg, blir jeg selvsagt aldri sikker på.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var det smekk fullt. Åshilds bil var inneparkert med to rekker, og jeg hadde bange anelser om hvordan det stod til med vår egen. Joda, her var det også to rekker foran og murkant bak, men parkeringsvakta mente det bare var å sette i gang. Da jeg kom bort og skulle låse opp bildøra, kom forten borti noe mykt under bilen. Hva var det? Jammen lå det ikke et menneske under bilen!! Hun lå og sov og det tok litt tid før hun kom til hektene. Da fikk hun med seg en liten unge på rundt året som lå enda lenger inn, og tuslet seg ut i det hektiske bylivet. Bilen var vel et lite fristed fra det denne lørdags formiddagen.

Hvordan gikk det med å komme seg ut da? Joda, alle bilene i de to ytterste rekkene var parkert uten håndbrekk, og parkeringsvaktene flyttet dem som på et gammeldags skyvepuslespill, og vi var ute i trafikken på forbausende kort tid.
Trafikken i Bamako er jo et kapittel for seg, som det kan skrives mye om. Biltrafikken er en ting. Finner en ut at en skal snu, gjøres det gjerne midt på motorveien. En svinger over i motsatt kjørebane, og sperrer all motgående trafikk til en har fått snudd bilen. Frekkhetens nådegave er rikelig tilstede. I tillegg har en de grønne bussene (Hiace) som stopper på alle tenkelige og utenkelige steder. Mopedene er overalt, og kjører forbi på innsida, utsida og flere sider hvis det er mulig. Fotgjengerne utgjør ei anna gruppe, og likeledes bærere med traller i alle fasonger. Eselkjerrene er heldigvis blitt færre her i storbyen. Som dere skjønner er ikke farten den samme på alle disse, og det gjør det vanskelig å beregne forbikjøringer. Blinklys er selvsagt unødig sløsing med lyspærer, og unngås i det lengste. Foreløpig har jeg bare hatt to sammenstøt med mopeder, som må betegnes som akseptabelt og med moderat skadeomfang. Det er ikke få mopedister som dør i trafikken hvert år, og vi prøver derfor det vi kan for å kjøre forsvarlig.