På korøving

Emanuel Dambele er sjåfør, og har som en av sine oppgaver å kjøre Magdelena til skolen hver dag. På turen hører han gjerne radio og synger med, noe Magdelena kan styre sin begeistring for når klokka enda ikke er blitt sju på morgenen.

Etter hvert fant jeg ut at Emanuel er leder for ungdomskoret i kirka han er medlem av, og det måtte sjekkes ut. Jeg la i vei mot en bydel nordøst i Bamako, og håpte veiforklaringa var forstått. Først til venstre i et kaotisk kryss, videre forbi der asfalten slutter og gjennom et sant månelandskap av en vei, gjennom et travelt marked med eselkjerrer og kvinner med store kurver på hodet, og videre utover i et område med tradisjonelle hus av leire. Til venstre ved en bensinstasjon – og der var det!

Inne i ei enkel kirke formet av murstein og bølgeblikk hørte jeg at korøvinga alt var i gang. 15 ungdommer med jevn fordeling av gutter og jenter er i gang med å øve inn neste søndags repertoar. Det meste er forskjellig fra hvordan en norsk korøvelse fungerer. Flerstemmighet er ikke vanlig her i Vest-Afrika, så de fleste sangene veksler mellom solist og kor som svarer. Solistrollen går på omgang mellom sangerne, og her er det ingen beskjedenhet. Det er fullt trøkk. Det trengs – for eneste instrument som brukes er trommene, og de lager jo en del lyd.

Emanuel trenger visst ikke å drive noe terping i dag, for det virker som alle kan repertoaret. Notene eller tekstheftene ser jeg ingenting til, for her kan alle melodier og tekst utenat. Det er nødvendig også, for dansen og bevegelsene er en viktig del av alle sangene. Dansen er ikke bevegelse gjennom rommet som hos oss, men bevegelse fra fot til fot – av og til med vendinger med ryggen mot publikum. Mot slutten av sangene økes ofte tempoet, sangen stilner og intensitet i trommerytmer og dansebevegelser øker. Støvet stiger opp fra føtter som beveger seg i økende takt, og låten slutter med et innøvd avslutningsriff i trommene.

Dette er veldig forskjellig fra Norge, og mange års musikkutdannelse er ikke nok til å skjønne alt som foregår. Særlig er det rytmiske vanskelig å få kontroll på, for polyrytmikk - eller flere forskjellige pulser samtidig, er vanlig i denne delen av verden. Det ser helt naturlig og avslappet ut når en ser på koret, men vi nordboere strever nok for å gjøre dette etter.

Etter korøvelsen må jeg bort å hilse på pastoren som bor like ved kirka. Han setter pris på besøket og jeg må ta hilserunden på alle som bor i gården. Emanuel forklarer siden at pastoren har inntekten sin fra kollekten som kommer inn fra menighetsmedlemmene. Jeg kan forestille meg at det ikke blir så mye å leve av, for her er folk fattige. Likevel gir de av det lille de har, og greier å holde menighetslivet i gang på denne måten. Her er ingen rike vestlige organisasjoner som betaler lønninger, bygninger, materiell og utstyr.

Gjestfrihet og godt humør er det derimot ingen mangel på, og vi har en trivelig stund rundt tekoppen før jeg setter kursen hjemover til hus med aircondition og fullt kjøleskap.