Tambaga express

Folk som kommer på besøk kan ikke bare oppholde seg i Bamako. ”The real thing” når det gjelder Afrika finner du på landsbygda. Da skolen var ferdig sist onsdag, lastet vi opp bilene og satte kursen mot Tambaga som er en liten landsby 24 mil vest for hovedstaden. Vi forberedte Anna og Frida på at det verken var mobil- eller internettforbindelse der. At det ikke var strøm, men utedo og dusj uten varmtvann lot vi være en overraskelse til vi kom fram.

Ungdommene ble innkvartert på taket av gjestehuset. Å ligge under en gnistrende afrikansk stjernehimmel uten forstyrrende neonreklamer, gatelys og andre forstyrrende element er en spesiell opplevelse. Det er nesten som du kan tilgi alle eselvrinsk, sirisser og hundebjeff som forstyrrer søvnen. Temperaturen er også lavere i bushen, og når det kommer ned på 19 grader kjenner en faktisk at det er litt småkaldt.

Vertskapet vårt i Normisjon hadde lagt opp et stramt program på torsdagen. Etter en rask frokost var det ut for å bli kjent med landsbyen. Vi fikk se vareutvalget i en vanlig landsbybutikk, og den kunne nok ikke måle seg med Roseby. Stemninga var imidlertid god og Anna og Frida fikk nye navn; Aminata og Hawa Kamissoko. Anita Haugsjå viste rundt på det nye helsesenteret som er bygd opp av Normisjon i Tambaga. Kontrasten til den gamle fødestua var stor, og det var stolte maliske helsearbeidere som presenterte legekontor, apotek, fødestue og den lille sengeposten. Anna besvimte litt under all informasjonen da, men når en er på helsesenteret gjør jo ikke det noe.

Etterpå var det Hølje Haugsjå som tok over, eller Sanjiba som han liker å kalle seg. Alle fikk plass i en litt sliten landcruiser og det bar alt hva remmer og tøyler kunne holde ut i bushen. Veiene er jo ikke så lett å få øye på der ute, og når Erling i tillegg kom med forslag til snarveier var til og med Hølje usikker på om det egentlig var snakk om noen vei. Til Erlings forsvar skal det sies at han stort sett bruker motorsykkel på oppdrag. Første landsby hadde en engasjert skolelærer med 40-50 elever i en skole av strå. Han berømmet nordmennene for å ha lært folk å skrive på sitt eget språk, og så frem til den nye skolen som landsbyen skulle bygge i samarbeid med Normisjon. En disiplinert elevflokk satte tydeligvis pris på besøket.

Neste landsby var i full sving med å bygge brønn med hygienisk vaskeplass og separering av drikkevann til husdyra. Hølje forteller at mange av samarbeidsprosjektene har stor egenandel nå. Landsbyene stiller opp med masse dugnadshjelp, og betaler opp mot 50 prosent av reelle kostnader. Her var det også mange lovord om utviklingen som har skjedd i området som følge av bistandsprosjektene. Etter imamens takketale var det retur i full speed til Tambaga.

Hos Bamba stod maten alt klar, og vi hadde vel kanskje glemt å fortelle Anna og Frida at her spiser en med fingra rundt felles matfat for 5-6 personer. I alle fall tok de utfordringen på strak arm, og hentet frem kunstene fra en tidligere periode av livet. Same med kjøtt, ris, grønnsaker og friterte søtpoteter er godt, selv for ferskinger på tur i Afrika.

Som om ikke dette var nok, hadde selvsagt Alf Halvorsen lagt inn en evangeliseringstur til en landsby i kveldinga. Han mente det var en historisk dag, for aldri før hadde denne landsbyen hatt besøk av 7 moldensere, og det vil nok bli husket. Hva som ble sagt ellers på møtet, var litt dunkelt for oss. Alf som har bodd her i over 25 år snakker flytende malinke, men det kan nok ikke sies om oss andre. Både sanger og preike ble behørig kommentert av de fremmøtte. Mange var bortreist denne kvelden, så derfor ble det ikke kveldsmat på oss. Alf var kanskje mest skuffa over dette, mens vi satte pris på å komme hjem i rimelig tid – bare litt over ti. Det var ikke vanskelig å få sove den kvelden.