Familieforøkelse

Dere som har vært innom bloggen vår har ikke unngått å lese om Inger Marie, eldstejenta som vi har ventet på så lenge. Nå er hun kommet, og det var en forventningsfull familie som tilbragte mesteparten av torsdagskvelden på Senou flyplass her i Bamako. Flyet var selvsagt en time forsinka, og hyppige strømbrudd gjorde at bagasjegjennomlysninga gikk rimelig tregt. At Johanne hadde alle malariatablettene sine i håndbagasjen gjorde ikke tollerne mindre skeptisk. Etter 2,5 time var de endelig ute, og kommentarene om effektive afrikanske flyplasser hadde da vært ganske mangfoldige.

STK-erne (Studium i tverrkulturell kommunikasjon på Normisjons skole i Hurdal) består av Inger Marie, Trine, Kristin, Johanne og Anette. De er en munter gjeng som skal tilbringe nesten 5 måneder her i Bamako under oppsyn av Åshild som arbeider for Det Norske Misjonsselskap her i byen. Oppgavene er ikke helt klare, men det har vært snakk om å bidra på et barnehjem, praksisgrupper i engelsk for studentene på universitetet og ungdomsarbeid i noen av menighetene. Først skal de komme i orden i leiligheten som ligger 20 minutts kjøring fra oss, på andre siden av elven. I neste uke skal de bo i maliske vertsfamilier for å bli kjent med språk og kultur før de flytter tilbake til leiligheten igjen.

Inger Marie fikk fri til å besøke familien fra fredag til lørdag, og vi fikk snakket om høstens opplevelser på hver vår kant. Lørdag gikk turen til Bamako sentrum for å utstyre jentene med maliske klesdrakter. Slikt er jo en prøvelse, men vi greide å få fra oss bilen i nærheten av Grand Marché og var fornøyd med det. Handlinga gikk også bra, sjøl om det kan røyne på å følge en haug ungjenter på kleshandel. Å prøve ut sine få bambarasetninger på handelsdamene er en måte å fordrive tiden på, og gjør alltid stor suksess. Om de ler av meg eller med meg, blir jeg selvsagt aldri sikker på.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var det smekk fullt. Åshilds bil var inneparkert med to rekker, og jeg hadde bange anelser om hvordan det stod til med vår egen. Joda, her var det også to rekker foran og murkant bak, men parkeringsvakta mente det bare var å sette i gang. Da jeg kom bort og skulle låse opp bildøra, kom forten borti noe mykt under bilen. Hva var det? Jammen lå det ikke et menneske under bilen!! Hun lå og sov og det tok litt tid før hun kom til hektene. Da fikk hun med seg en liten unge på rundt året som lå enda lenger inn, og tuslet seg ut i det hektiske bylivet. Bilen var vel et lite fristed fra det denne lørdags formiddagen.

Hvordan gikk det med å komme seg ut da? Joda, alle bilene i de to ytterste rekkene var parkert uten håndbrekk, og parkeringsvaktene flyttet dem som på et gammeldags skyvepuslespill, og vi var ute i trafikken på forbausende kort tid.
Trafikken i Bamako er jo et kapittel for seg, som det kan skrives mye om. Biltrafikken er en ting. Finner en ut at en skal snu, gjøres det gjerne midt på motorveien. En svinger over i motsatt kjørebane, og sperrer all motgående trafikk til en har fått snudd bilen. Frekkhetens nådegave er rikelig tilstede. I tillegg har en de grønne bussene (Hiace) som stopper på alle tenkelige og utenkelige steder. Mopedene er overalt, og kjører forbi på innsida, utsida og flere sider hvis det er mulig. Fotgjengerne utgjør ei anna gruppe, og likeledes bærere med traller i alle fasonger. Eselkjerrene er heldigvis blitt færre her i storbyen. Som dere skjønner er ikke farten den samme på alle disse, og det gjør det vanskelig å beregne forbikjøringer. Blinklys er selvsagt unødig sløsing med lyspærer, og unngås i det lengste. Foreløpig har jeg bare hatt to sammenstøt med mopeder, som må betegnes som akseptabelt og med moderat skadeomfang. Det er ikke få mopedister som dør i trafikken hvert år, og vi prøver derfor det vi kan for å kjøre forsvarlig.