Vinter i Mali

En fridag på en vanlig tirsdag i januar er ikke vanlig kost i Norge. I Mali er det ”Hærens dag” i dag og offentlig fridag. Hæren i Mali er ikke så veldig stor – i underkant av 10.000 mann trent og utstyrt av franskmenn, russere, amerikanere og kinesere. Dagens president har jo også yrkesmilitær bakgrunn, så hæren står høyt i kurs.

Mest fokus må det likevel sies å være på hærens operasjoner i Nord-Mali, der det har vært kamper mellom regjeringsstyrkene og opprørsstyrkene til Ibrahim Ag Bahanga. Denne opprørslederen holder til i fjellene og har tatt både militære og sivile fanger. Disse brukes i forhandlinger med regjeringen, både for å øke økonomisk makt og politisk innflytelse. Mye av norsk bistand er tenkt brukt for å bedre levekårene i dette området. En håper dette kan senke konfliktnivået. Da Inger Marie var i Timbuktu i forrige uke var det stort nærvær av soldater, men trefningene har foregått lenger unna – i området øst for Kidal.

Her i Bamako merker vi lite til dette, for urolighetene foregår stort sett i utkantene, og spesielt i grenseområdene mot Mauretania og Algerie. Ellers er nok Mali et av de tryggeste landene å bevege seg i her i Afrika. Vi føler oss trygge, både når vi beveger oss ute etter mørkets frembrudd og når vi er på reise utenfor siviliserte strøk.

Nå er folk mest opptatt av vinterkulda som har kommet den siste uka. Det er lite forståelse for disse problemene fra dere hjemme, men slik er det nå bare. Vi har jo ikke problemer med snømåking og slikt, men det er faktisk ganske kaldt for tiden. I dag var det 15,6 grader ute, og da må en på med langbudse, sokker og genser. Når en har det, lider en ingen nød. Lenger vest – i Oussoubidiagna, viste termometeret til kollega Karen Ekern 6 grader. Det betyr at det også er 6 grader inne i huset, for med sementhus og ingen oppvarming henger utetemperatur og innetemperatur nært sammen. For en liten malier uten sokker, dyne eller ullteppe - i ei hytte av jord med stråtak, blir dette veldig kaldt. Forkjølelser og andre sykdommer øker i antall, og vi går også rundt og snufser for tiden. Vi har hørt om influensa i Norge også så noen likhetstrekk er det da mellom vinteren i Mali og Norge.

Afrika er ikke som det var. Nå klager de i Oussoubidiagna (landsby i bushen i Vest-Mali – langt fra sivilisasjonen?) over at de har mista Internettforbindelsen ved overgangen til 2009. Jeg prøvde å fortelle om da vi reiste 45 minutt på humpete vei og betalte i dyre dommer for at barna skulle kunne veksle noen få ord med besteforeldrene. Det skjedde via et telefonrør som ble sendt ut gjennom et vindu i bakgården på posthuset i Mahina. Fikk jeg noen forståelse? Neida – vi blir bare fortalt at nå er det andre tider – og visst er det sant!

Utviklingen skjer svært raskt på noen områder på dette kontinentet. Undervisning for alle, nok mat til alle og gode helsetjenester til alle går svært sakte, mens utbygging av mobiltelefoni, internett og fjernsyn går svært raskt. Forstå det den som kan!

En visitt hos den største telefonioperatøren her i Mali – Orange, resulterte i tilbud om mobilt internett. Oussoubidiagna har nemlig hatt mobildekning det siste året, og da bør mobilt internett kunne fungere. Det vet en jo ikke før en har prøvd, men for oss som levde her i en annen tid (10 år siden) er det nesten surrealistisk med internettilgang i bushen. Den gangen forlot en sivilisasjonen da en kjørte forbi bygrensa til Bamako. Nå kan vi bare putte et nettverkskort i pc-en og koble oss til internett fra en fulanerleir der hjulet knapt er tatt i bruk!

Ved å overføre litt penger fra kontoen kan en lese kunngjøringene i Budstikka hver dag, og ved å logge seg på nrk.no kan en høre nyhetene fra Norge når en vil. For 10 år siden var det høytid i heimen da klokka var 1800, for da kunne en fininnstille radioen til å ta opp Utenlandssendinga fra NRK-Norge. Det var 30 minutt med det viktigste som hadde skjedd siste døgnet, blant annet MFK´s plassering på tabellen. Nå er det nesten så kontakten med Norge kan bli for god. Med Skype og MSN kan en ha daglig kontakt med venner i Norge, og vi kan til og med følge forelesningene ved Universitetet i Trondheim ved behov.

All utvikling til tross, er det mye som mangler på at Mali er et godt sted å bo for folk flest. Vi prata med kameramannen i Malisk fjernsyn som fulgte presidenten på Norgesbesøk i oktober, og kan kunne fortelle om harde prioriteringer for å få endene til å møtes. Som mann i familien har han ansvar for at alle i husholdningen har det de trenger, og da er det ikke bare snakk om kjernefamilien. Både foreldre, brødre med koner og unger og slektninger fra bushen inngår gjerne i husholdningen her i Bamako. Et fåtall av disse bidrar til husholdningen, selv om de har inntekt. Dette er eldstemann sitt ansvar. Et slikt system motiverer ikke for innsats, for det er alltids noen i familien som tar ut det lille ekstra som av og til kommer inn. At prisen på de fleste matvarer har økt svært mye det siste året, gjør ikke situasjonen bedre.

Internettforbindelsen vår kan da synes mindre viktig, men like fullt – vi er nordmenn, og jeg husker hvordan jeg reagerte i Norge da Canal+ ikke kunne sende nytt modem før om 3 uker. Derfor er det vel bare å sette seg i bilen og kjøre ut til Orange for å skaffe nettverkskort og abonnement til mobilt internett for mine kolleger i Oussoubidiagna.

Reisebrev fra Øst-Mali

Tor og Ingunn er gode venner fra Molde som lot jul være jul, og kom på besøk til Mali i stedet. For å få vist frem litt av landet la vi opp til en liten tur østover – skjønt liten og liten. Da jeg så på kilmometertelleren etter å ha kommet tilbake, hadde vi kjørt 160 mil. Mali er fire ganger så stort som Norge og avstandene merkes når en skal forflytte seg.

Magdelena og Inger Marie reiste vestover til Bafoulabé i stedet for å være sammen med oss. Ikke mindre enn 16 ungdommer hadde bestemt seg for å møtes i Bafoulabé for felles romjuls- og nyttårsfeiring. Mange av dem gikk sammen på skolen der for 12-15 år siden, så det var nok mange felles opplevelser som skulle gjenoppfriskes.

Som vanlig var reiseleder Nyland seint ute med bestillingene. En kjapp runde med Lonely Planets Guide to West-Africa på lillejuleaften gjorde susen. Dette er jo tiden da turismen er størst her i Mali, og vi var heldige som fikk ordna med overnattinger hele veien. I tillegg til oss og gjestene fra Molde, reiste vi sammen med kollega Karen Ekern fra Oussoubidiagna og hennes 3 gjester.

I mangel på overnatting i Segou, valgte vi i stedet Teriya Bougou, som ligger 30 mil øst for Bamako. Det begynte å mørkne da vi kom til avkjøringa, og de siste 4 milene gikk ute i terrenget. Da går stiene i mange retninger og det er lett å kjøre seg vill, men takket være sporadiske skilt fant vi frem til den lille landsbyen som ligger ved Bani-elva. Stedet ble etablert av en katolsk pater for mange år siden, og er et landsbyutviklings-prosjekt. Turismen har skaffet grunnlag for lokale arbeidsplasser, og miljøvennlige tiltak som egen kraftproduksjon basert på biobrensel er viktige moment. Stedet ligger idyllisk til ved siden av elva, og er omkranset av fulanerleirer på denne årstiden. Inne på området er det lagt til rette for aktiviteter med svømmebasseng og båtutleie. Produksjon av frukttrær er også blant tiltakene som gir inntekter til lokalbefolkningen. Avstikkeren ut i bushen var absolutt verdt omveien, og anbefales til alle dere som tenker på Mali som neste feriemål.

Dagen etter gikk turen videre til Djenne som har vært en viktig by lenge før Kristi fødsel. Byen var et viktig handelssentrum og læresete for islam i middelalderen, og er verdenskjent for moskéen sin. Det er den største bygningen av leire, og er på UNESCOs verdensarvliste siden 1988. Byen ligger på en liten forhøyning i elvedeltaet mellom Bani og Niger. For å komme dit er vi anhengig av en liten fergetur, og det var ikke få landcruisere og busslaster med turister som ventet på å bli fraktet over. Konsentrasjonen av kamerabekledde turister var større enn vi noen gang har møtt her i Mali, og vi prøvde å distansere oss mest mulig fra dem. Likevel var det bare å innrømme at vi ikke var så forskjellige. Djenne er kjent for sin arkitektur i banco (hus av leire), og hotellet vårt var bygd på samme vis. Veggene er ganske tykke, og det kreves mye vedlikehold av fasadene etter regntida. Det er ikke så lett å få vann og elektriske innstallasjoner til å være holdbare i slike hus. Til gjengjeld holder de varmen ute på en helt annen måte enn sement.

Mandag reiste vi videre til Sévaré som ligger rett før Mopti. Her tok vi inn på Mac´s refuge som også kan anbefales for fremtidige Maliturister. Mac er vokst opp i Mali. Foreldrene hans kom til landet sent på 1920-tallet, og startet misjonsarbeid blant Dogonfolket i Sanga i 1931. Selv bodde han i landet til han var 15, men kom tilbake etter et kortere opphold i USA. De siste 10 årene har han drevet hotell. Trivelige rom med det vi vestlige turister synes vi trenger er på plass. Billigere alternativ med seng på taket, er også mulig. Frokost og middag inntas rundt et digert langbord, og er svært kontaktskapende for gjestene. Da vi var der var det gjester fra både Storbritannia, Belgia, Nederland, Sveits, Italia, Frankrike, USA og Japan. Maten tilberedes av lokale produkter av Mac og hans maliske kokk, og er noe vi kommer til å huske med glede. Fra april til juni er det dårlige med turisme, men hotellet stenger ikke selv om Mac reiser til Frankrike på ferie. Virksomheten holder liv i rundt 50 mennesker og da synes Mac det er umoralsk å permittere sine arbeidere. De røde tallene oppveies av plusstallene i turistsesongen.

Romjulsturen vår endte med et annet turistmål i Mali, og det er Dogonland. Det er rangert som Afrikas topp 10 turistattraksjoner av Lonely Planet, og er et must. Vi tok kortversjonen med guidet tur uten overnatting, men fikk likevel se mye av det som særpreger det arbeidsomme folket oppe i fjellene. Nyttårsaften ble feiret med en bedre middag på hotellet og levende musikk på Kora-bar i Segou. Stemningen var høy, og nyttår er en viktig markering for maliere også.

Jul i Bamako

Julefeiring i Mali blir ikke helt som i Norge. Det er både Magdelena og Inger Marie enige om, og har alt begynt å planlegge advent og jul for 2009. Da skal de ta igjen det som mangla i 2008. Takket være besøk fra Norge, ble ikke avviket så stort. Mor hadde sørget for rikelig med pinnekjøtt, kålrotstappe og hjemmelaget tyttebærsyltetøy. Kjells crème brûlée erstattet karamellpuddingen og ble godt mottatt. Det var nemlig rikelig med gjester til julemiddagen. Inger Marie og hennes 4 team-venninner sørget sammen med Magdelena for at gamlingene ble i mindretall. Etter en måned i afrikanske familier satte jentene pris på tradisjonell norsk kost.

Juletreet var naturligvis bare godkjent under tvil. Det var av plast, litt for kort, manglet lys i stjerna og hadde erstattet de kjente og kjære pyntetingene med noen glorete kuler. Tor og Ingunn sørget for at pakkene under treet var rikholdige, så den programposten fikk høyt terningkast. Inger Marie hadde jobbet iherdig med å få tak i de viktigste julefilmene og arbeidsdelingen julaften formiddag var som vanlig; mor og far lager i stand, mens barna sitter i pyjamas foran TV´en til alt er klart.

Vi hadde hørt at menigheten i Ntomikorobougou hadde planlagt julefeiring på julaften, så vi troppet opp i kveldinga for å få med oss litt av denne. Vi hørte festlydene langt oppi gata, og stemninga var god. Da vi kom inn på gårdsplassen var det stappfullt av folk og dramatiseringen av juleevangeliet var alt i gang. At Josef ble spilt av Claire vakte selvsagt stor munterhet, og ellers var det nok også en del personlige vrier som ikke stemte helt med originalversjonen. Etterpå var det premiering av loddsedlene publikum hadde fått da de kom. Det var selvsagt et populært innslag, og når gevinstene passet dårlig til vinneren var det ekstra gøy. Programposten etter det var sang av kirkekoret. Det utartet ganske fort i felles dans med overskudd og glede. Vi hørte de holdt på langt utover natten, og vi tenkte tilbake på julegudstjenesten hjemme. Det er noe som er forskjellig!

Dagen etter gikk det ikke an å ligge og dra seg. Juledagsgudstjenesten er den viktigste og begynte kl.9:30. Nattens aktiviteter gjorde at det var litt glissent i benkeradene i starten, men det kom seg etter hvert. Laurent talte tydelig og klart om Frelseren som var født, og det var for anledningen lagt inn nattverd. Neste programpost var sang av de etniske gruppene i menigheten, og i hovedstaden er de fleste folkegruppene representert. Dette tok derfor tid, og litt uti skjønte vi at heller ikke vi slapp unna. Nordmennene måtte gjøre seg klare. Det ble en fin versjon av ”Å jul med din glede” med litt feil tekst og bevegelser, men trommekompet og klappingen fra menigheten dekket over alle skjønnhetsfeil, og applausen var stor og raus. Gudstjenesten slutter som alltid med at alle tar hverandre i hånden og ønsker Guds velsignelse ”Ala ka duga ye”. Med det slutter også mye av julefeiringen i Mali, for det vanlige livet tar sjelden pause i dette landet. Kampen for det daglige brød kan ikke hvile i dette landet der folk mangler fast inntekt, halv skatt i desember og trygder og pensjoner.