Jul i Bamako

Julefeiring i Mali blir ikke helt som i Norge. Det er både Magdelena og Inger Marie enige om, og har alt begynt å planlegge advent og jul for 2009. Da skal de ta igjen det som mangla i 2008. Takket være besøk fra Norge, ble ikke avviket så stort. Mor hadde sørget for rikelig med pinnekjøtt, kålrotstappe og hjemmelaget tyttebærsyltetøy. Kjells crème brûlée erstattet karamellpuddingen og ble godt mottatt. Det var nemlig rikelig med gjester til julemiddagen. Inger Marie og hennes 4 team-venninner sørget sammen med Magdelena for at gamlingene ble i mindretall. Etter en måned i afrikanske familier satte jentene pris på tradisjonell norsk kost.

Juletreet var naturligvis bare godkjent under tvil. Det var av plast, litt for kort, manglet lys i stjerna og hadde erstattet de kjente og kjære pyntetingene med noen glorete kuler. Tor og Ingunn sørget for at pakkene under treet var rikholdige, så den programposten fikk høyt terningkast. Inger Marie hadde jobbet iherdig med å få tak i de viktigste julefilmene og arbeidsdelingen julaften formiddag var som vanlig; mor og far lager i stand, mens barna sitter i pyjamas foran TV´en til alt er klart.

Vi hadde hørt at menigheten i Ntomikorobougou hadde planlagt julefeiring på julaften, så vi troppet opp i kveldinga for å få med oss litt av denne. Vi hørte festlydene langt oppi gata, og stemninga var god. Da vi kom inn på gårdsplassen var det stappfullt av folk og dramatiseringen av juleevangeliet var alt i gang. At Josef ble spilt av Claire vakte selvsagt stor munterhet, og ellers var det nok også en del personlige vrier som ikke stemte helt med originalversjonen. Etterpå var det premiering av loddsedlene publikum hadde fått da de kom. Det var selvsagt et populært innslag, og når gevinstene passet dårlig til vinneren var det ekstra gøy. Programposten etter det var sang av kirkekoret. Det utartet ganske fort i felles dans med overskudd og glede. Vi hørte de holdt på langt utover natten, og vi tenkte tilbake på julegudstjenesten hjemme. Det er noe som er forskjellig!

Dagen etter gikk det ikke an å ligge og dra seg. Juledagsgudstjenesten er den viktigste og begynte kl.9:30. Nattens aktiviteter gjorde at det var litt glissent i benkeradene i starten, men det kom seg etter hvert. Laurent talte tydelig og klart om Frelseren som var født, og det var for anledningen lagt inn nattverd. Neste programpost var sang av de etniske gruppene i menigheten, og i hovedstaden er de fleste folkegruppene representert. Dette tok derfor tid, og litt uti skjønte vi at heller ikke vi slapp unna. Nordmennene måtte gjøre seg klare. Det ble en fin versjon av ”Å jul med din glede” med litt feil tekst og bevegelser, men trommekompet og klappingen fra menigheten dekket over alle skjønnhetsfeil, og applausen var stor og raus. Gudstjenesten slutter som alltid med at alle tar hverandre i hånden og ønsker Guds velsignelse ”Ala ka duga ye”. Med det slutter også mye av julefeiringen i Mali, for det vanlige livet tar sjelden pause i dette landet. Kampen for det daglige brød kan ikke hvile i dette landet der folk mangler fast inntekt, halv skatt i desember og trygder og pensjoner.