En vanlig dag på jobben?

Inngangen på dagen var vel litt uvanlig, for da vi var til gudstjeneste i sentrum av Bamako i går, ble Synnøve frastjålet mageveske med mobiltelefon, penger, kredittkort og førerkort. I og for seg fryktelig irriterende. Både å miste mye verdisaker og alt styret med å ordne opp i det etterpå. Tyven forsvant jo over alle hauger, men et vitne som ble med til politistasjonen ble mistenkt for å være medskyldig. Hva slags natt han hadde, er vi usikre på.

Dagen startet med et møte der det meste gikk etter planen. Etterpå var det ingenting som gikk etter planen. Det begynte å regne, og da stanser jo alt opp i dette landet. Heldigvis varte det ikke alt for lenge, så det var enda god tid til å dra til politistasjonen for å ornde med formell anmeldelse. For sikkerhets skyld tok vi med en malier i tilfelle språkproblemer. Etter litt feilkjøring kom vi til politistasjonen som er noen bygninger som har stått siden franskmennene bygde dem på begynnelsen av forrige århundre.

Gårdsplassen ser ut som et steinbrudd og kontoret vi var på i går inneholder 8-10 politiansatte som ser på fjernsyn, snakker i telefon, snakker med hverandre, hilser på forbipasserende og lytter til radio som står på fullt. Å forklare hvorfor en er kommet på haltende fransk, kan da være en utfordring. Vi ble henvist lenger inn på gårdsplassen til neste kontor. Etterforskeren er litt opptatt og ber oss vente noen minutt. På hans kontor er det også en haug med folk. Vi setter oss på en stein utenfor, men blir bedt om å flytte oss litt fra varetektarresten for å unngå kontakt med de innenfor. Tiden går... og går... En kommer ut, vasker seg og inntar bønnematta. En annen kommer ut og vasker seg før han inntar matfatet. Inspektøren forsvinner, men lover smilende at han ikke har glemt oss når han returnerer etter en time.

Omsider er det vår tur. Vi forklarer på nytt alt vi fortalte i går. Etterforskeren tegner sirlig marg på det eneste papiret som er i sikte, og noterer flittig alt som blir fortalt. Eneste tekniske innretning ellers er TV-en i kroken og etterforskerens mobiltelefon som ringer med jevne mellomrom. Han svarer selvsagt hver gang, og innimellom kommer selvsagt noen politifolk halende på en type som er beskyldt for å ha stjålet en moped. Den saken må selvsagt etterforskes litt samtidig med vår vitneforklaring. Vi oppgir pliktskyldigst sporingsnummer til mobiltelefonen og lurer i vårt stille sinn på hvilken teknisk innretning som skal brukes for å finne den.
Vi henvises over til neste kontor for å registrere behov for kopi av anmeldelse og midlertidig førerkort. Det var selvsagt for raskt. Først må formalier på plass. Vi henvises tilbake til første kontor. Der spiser de, så vi må selvsagt vente. Så kommer vi inn og forklarer hele sulamitten en gang til mens inspektøren noterer flittig, spør om navn, fødselsdato, navn på mor og far og yrke. Vi prøver en gang til, men må først snakke med etterforskeren som sender med oss en adjutant til kontor nummer 3 igjen. Nye spørsmål om navn, mor og far, fødselsdato, adresse etc. Vi er nesten i mål, men først må vi betale litt penger for kopi av anmeldelse er jo ikke gratis må vite. Nytt kontor – papiret får fint stempel og frimerke og vi er i mål! Det tok 3 og en halv time. Arbeidsdagen er slutt. Selvsagt begynte det å regne igjen, veien vår ser ut som ei elv og hagen ser ut som et badebasseng med brunt vann. Heldigvis hadde Bartolome nystekte grovbrød klar.