Vi skriver 14.august og vi har snart gjort unna 2 uker her sør for Sahara. Det er tilløp til bedre trivsel, matlysten er litt på vei oppover og depressive tanker er sjeldnere. Det er derfor lov å håpe på at kultursjokket er på retur. Jeg tror vi har tenkt mye på hva vi voksne gjør mot barna ved å bryte opp fra Norge, selv om barna er 15, 19 og 23 år gamle. Det har vært tungt å kjenne på at yngstemann savner venner, mangler språkferdigheter og sover dårlig. På samme måte har vi kjent på at de som er hjemme fortsatt trenger foreldre.
Det som har vært med på å gjøre situasjonen bedre, var kanskje besøket på den amerikanske skolen sist mandag. Vi fikk omvisning av trivelige ansatte, og vårt bidrag til elevflokken skal være sammen med 4 engelsktalende jenter i alderen 15-17 år. I tillegg har de fritidsaktiviteter sammen med elever på den store amerikanske skolen to dager i uka. I dag har hun også vært sammen med kollega Therese på kleshandling på Grand Marche i sentrum. Når en synes det er ålreit, har en kommet langt i å venne seg til livet i dette rothølet av en hovedstad. Litt besøk i badebassengene på hotellene i området virker også positivt på trivselen.
Vi voksne har flyttet fokuset litt fra huset og de nære tingene. Nå har vi startet med språkopplæring og har gjort unna to økter i Bambara. I ni sogoma? I ka kenne? (God dag, hvordan har du det?) Franskkunnskapene er begrenset hos mange, og litt grunnleggende Bambara er det derfor greit å lære seg. En av de nye norske er fransktalende sveitser, så mye av kommunikasjonen i det norske miljøet går også på fransk for tida. Snakk om babelsk forvirring! Ja, ja, det har vi vel bare godt av. I dag har Laurent (sveitser), Emmanuel (den nye sjåføren) og jeg sust (tja – kanskje ikke helt dekkende?) rundt i sentrum for å bli kjent med kjøreruter til de viktigste stedene. Det oppleves etter hvert greit å kjøre i dette kaoset av biler som kommer fra alle kanter, kjører mot kjøreretningen hvis det går litt tregt, snur midt på veien og mopeder er overalt. For nordmenn er det litt uvanlig, men vi utvikler en glidende kjørestil der vi sniker oss ut i veikryssene og rekker hånda ut av vinduet hvis vi vil at folk skal slippe oss frem. Hornet brukes mye, men det er ikke den aggressive tutinga fra Marokko. Her tutes det på en laidback måte der smilet aldri er langt unna.
Det som har vært med på å gjøre situasjonen bedre, var kanskje besøket på den amerikanske skolen sist mandag. Vi fikk omvisning av trivelige ansatte, og vårt bidrag til elevflokken skal være sammen med 4 engelsktalende jenter i alderen 15-17 år. I tillegg har de fritidsaktiviteter sammen med elever på den store amerikanske skolen to dager i uka. I dag har hun også vært sammen med kollega Therese på kleshandling på Grand Marche i sentrum. Når en synes det er ålreit, har en kommet langt i å venne seg til livet i dette rothølet av en hovedstad. Litt besøk i badebassengene på hotellene i området virker også positivt på trivselen.
Vi voksne har flyttet fokuset litt fra huset og de nære tingene. Nå har vi startet med språkopplæring og har gjort unna to økter i Bambara. I ni sogoma? I ka kenne? (God dag, hvordan har du det?) Franskkunnskapene er begrenset hos mange, og litt grunnleggende Bambara er det derfor greit å lære seg. En av de nye norske er fransktalende sveitser, så mye av kommunikasjonen i det norske miljøet går også på fransk for tida. Snakk om babelsk forvirring! Ja, ja, det har vi vel bare godt av. I dag har Laurent (sveitser), Emmanuel (den nye sjåføren) og jeg sust (tja – kanskje ikke helt dekkende?) rundt i sentrum for å bli kjent med kjøreruter til de viktigste stedene. Det oppleves etter hvert greit å kjøre i dette kaoset av biler som kommer fra alle kanter, kjører mot kjøreretningen hvis det går litt tregt, snur midt på veien og mopeder er overalt. For nordmenn er det litt uvanlig, men vi utvikler en glidende kjørestil der vi sniker oss ut i veikryssene og rekker hånda ut av vinduet hvis vi vil at folk skal slippe oss frem. Hornet brukes mye, men det er ikke den aggressive tutinga fra Marokko. Her tutes det på en laidback måte der smilet aldri er langt unna.
1 kommentar:
Heisann!
Takk for link til bloggen Synnøve : ) Jeg kommer nok til å bli en trofast gjest her inne.
Spennende og lærerik lesing for en nordboer som meg, som ikke har vært så mange turene utenfor Kleivebygda.
Er iallefall glad for å kunne være til litt hjelp med posttjeneste i nabolaget.
Legg inn en kommentar