Tabaski og avskjed

Vi skjønte tidlig at en ny fest var i emning. Transport av sau økte mistenkelig mye. I trafikken så vi sauer bundet på biltak, sauehaler stikkende ut av bagasjerommet, taxi med sauer i baksetet, sauer bak eller foran på mopedene, sau på sykkel – You name it! Det var breking på alle kanter rundt oss, og det er vel ikke rart at Tabaski kalles sauefesten.

Tabaski er til minne om Abrahams offer. Gud ber om at han må ofre sønnen Isak (eller sønnen til trellkvinnen Hagar som det står i Koranen). Gud stopper Abraham, og ber han ofre et lam i stedet. Det er grunnen til sauens posisjon under Tabaski. Sauene slaktes på rituelt vis, og det er rikelig med kjøtt hos alle som har råd til det. Det er også tradisjon for å dele med de fattige, så dette er nok en dag der de fleste kan spise seg mette i Mali.
Søndag skjønte vi det nærmet seg, for da var det vask av sauer opp gjennom hele gata vår. Nyvasket og nyfrisert stod de der og skinte i kveldssola. Frisering var det i det hele tatt mye av på søndag. Alle av hunkjønn var travelt opptatt med å flette hverandre, og den ene frisyren mer kunstferdig enn den andre ble tryllet frem.

Mandag var mye tristere i så måte, for da stod naboene utenfor porten og kuttet sauestruper over en lav sko. Etterpå putret grytene i de tusen maliske hjem, og det var høytidsstemning med fellesskap i familiene. På ettermiddagen er det vanlig å gå på besøk til slekt og venner, og da kan en se maliere i sin fineste stas. Mange av ungene går det vi kaller julebukk på ettermiddagen. Små pengegaver eller godteri mottas med takk. Kvelden avsluttes gjerne med dans ut i de små timer. I hvert fall var det uvanlig stille tirsdags morgen.

For oss bar dagen preg av avskjed. Ivar Andreas, Ingrid, Anna og Frida satte kursen mot Norge etter 3 ukers besøk her i Bamako. Det har vært fine dager vi har fått oppleve sammen, og når i tillegg sykdom og plager har holdt seg borte – er det all grunn til å være fornøyd. For at det ikke skulle bli alt for tomt i huset, hadde vi med Inger Marie på overnattingstur i heimen. Hun sier aldri nei til noen episoder med Skomakergata nå før jul.

Tambaga express

Folk som kommer på besøk kan ikke bare oppholde seg i Bamako. ”The real thing” når det gjelder Afrika finner du på landsbygda. Da skolen var ferdig sist onsdag, lastet vi opp bilene og satte kursen mot Tambaga som er en liten landsby 24 mil vest for hovedstaden. Vi forberedte Anna og Frida på at det verken var mobil- eller internettforbindelse der. At det ikke var strøm, men utedo og dusj uten varmtvann lot vi være en overraskelse til vi kom fram.

Ungdommene ble innkvartert på taket av gjestehuset. Å ligge under en gnistrende afrikansk stjernehimmel uten forstyrrende neonreklamer, gatelys og andre forstyrrende element er en spesiell opplevelse. Det er nesten som du kan tilgi alle eselvrinsk, sirisser og hundebjeff som forstyrrer søvnen. Temperaturen er også lavere i bushen, og når det kommer ned på 19 grader kjenner en faktisk at det er litt småkaldt.

Vertskapet vårt i Normisjon hadde lagt opp et stramt program på torsdagen. Etter en rask frokost var det ut for å bli kjent med landsbyen. Vi fikk se vareutvalget i en vanlig landsbybutikk, og den kunne nok ikke måle seg med Roseby. Stemninga var imidlertid god og Anna og Frida fikk nye navn; Aminata og Hawa Kamissoko. Anita Haugsjå viste rundt på det nye helsesenteret som er bygd opp av Normisjon i Tambaga. Kontrasten til den gamle fødestua var stor, og det var stolte maliske helsearbeidere som presenterte legekontor, apotek, fødestue og den lille sengeposten. Anna besvimte litt under all informasjonen da, men når en er på helsesenteret gjør jo ikke det noe.

Etterpå var det Hølje Haugsjå som tok over, eller Sanjiba som han liker å kalle seg. Alle fikk plass i en litt sliten landcruiser og det bar alt hva remmer og tøyler kunne holde ut i bushen. Veiene er jo ikke så lett å få øye på der ute, og når Erling i tillegg kom med forslag til snarveier var til og med Hølje usikker på om det egentlig var snakk om noen vei. Til Erlings forsvar skal det sies at han stort sett bruker motorsykkel på oppdrag. Første landsby hadde en engasjert skolelærer med 40-50 elever i en skole av strå. Han berømmet nordmennene for å ha lært folk å skrive på sitt eget språk, og så frem til den nye skolen som landsbyen skulle bygge i samarbeid med Normisjon. En disiplinert elevflokk satte tydeligvis pris på besøket.

Neste landsby var i full sving med å bygge brønn med hygienisk vaskeplass og separering av drikkevann til husdyra. Hølje forteller at mange av samarbeidsprosjektene har stor egenandel nå. Landsbyene stiller opp med masse dugnadshjelp, og betaler opp mot 50 prosent av reelle kostnader. Her var det også mange lovord om utviklingen som har skjedd i området som følge av bistandsprosjektene. Etter imamens takketale var det retur i full speed til Tambaga.

Hos Bamba stod maten alt klar, og vi hadde vel kanskje glemt å fortelle Anna og Frida at her spiser en med fingra rundt felles matfat for 5-6 personer. I alle fall tok de utfordringen på strak arm, og hentet frem kunstene fra en tidligere periode av livet. Same med kjøtt, ris, grønnsaker og friterte søtpoteter er godt, selv for ferskinger på tur i Afrika.

Som om ikke dette var nok, hadde selvsagt Alf Halvorsen lagt inn en evangeliseringstur til en landsby i kveldinga. Han mente det var en historisk dag, for aldri før hadde denne landsbyen hatt besøk av 7 moldensere, og det vil nok bli husket. Hva som ble sagt ellers på møtet, var litt dunkelt for oss. Alf som har bodd her i over 25 år snakker flytende malinke, men det kan nok ikke sies om oss andre. Både sanger og preike ble behørig kommentert av de fremmøtte. Mange var bortreist denne kvelden, så derfor ble det ikke kveldsmat på oss. Alf var kanskje mest skuffa over dette, mens vi satte pris på å komme hjem i rimelig tid – bare litt over ti. Det var ikke vanskelig å få sove den kvelden.

Besøk fra Norge

Da er dagen endelig kommet! 4 slitne nordmenn tumler ut fra ankomsthallen på Senou flyplass i Bamako, etter en ganske så anstrengende reise fra Norge. Med stadige flyttinger på avgangene til Norwegian, og politisk streik blant pilotene i Air France, var det spennende til det siste om alt skull gå bra. Men det gjorde det, og det var heftige gjensynsscener mellom Magdelena og venninnene Frida og Anna fra Molde. Bror Ivar Andreas og Ingrid var selvsagt også hjertelig velkomne.

Inger Marie var for anledningen også med i velkomstkomitéen. Hun har jo hatt kanonstart på livet i Mali, og har flyttet inn i en malisk familie allerede. Hver dag går med til å lære bambara, venne seg til maliske måtider, fotballtreninger og jeg vet ikke hva. De er også godt inne i systemet med de grønne Sotramabussene i hovedstaden, og de reiser nå som lokalbefolkningen.

En slik start hadde nok vært i tøffeste laget for de nylig ankomne. De er i stedet innlosjert i vår ringe bolig og ser ut til å finne seg til rette her. Etter en kveld som ble litt for sen, var det lurt å be jentene fri fra skolen dagen etter. I stedet kjørte vi til hotell L`Amitie som vi kaller det, for å ligge litt ved bassengkanten. Det er jo ganske fjernt fra det vanlige livet i Bamako, men nordmenn liker å få litt sol når de kommer fra snø og regn i et novemberkaldt Norge. For oss voksne var det jo topp at Magdelena hadde likesinnede og leke med i vannet, slik at vi fikk litt fri.

Mange inntrykk er sterke når en kommer til et av de fattigste landene på kloden. I hvert gatekryss møter en tiggere, og om kveldene ser en de husløse rigge seg til med noen filler rundt seg på fortauene. Guttene fra koranskolene med sine røde innsamlingsspann treffer en overalt. De samler inn lønn til sin koranlærer, men får nok minimalt selv. Støv, søppel og rot kan også virke overveldende, og det samme gjelder luktene. Dette er langt fra Norge, der alle lukter hermetiseres i vinterhalvåret.

Rart er det nok å oppleve at det er folk i arbeid hjemme hos oss også. Bartolome arbeider i huset, og har ansvar for klesvask, husvask og matlaging. Samuel er vakt og sørger for sikkerhet rundt ”toubabene” som vi hvite kalles her nede. Emmanuel er sjåfør og sørger for at jentene kommer til og fra skolen hver dag. Dette er heller ikke som hjemme. Mange nordmenn har vanskelig for å takle dette i starten, men i et land med kjempestor arbeidsledighet er det viktig å bidra med arbeidsplasser.

Besøket fra Norge har visst fått i oppgave å finne ut av livet i Mali. Det håper vi skal ordne seg i løpet av oppholdet, for vi kan ikke bare oppholde oss ved bassengkanten. Det blir både turer ut på landsbygda og i ulike bydeler av storbyen, så mer av det vanlige livet i Mali blir nok Anna og Frida kjent med etter hvert.

På korøving

Emanuel Dambele er sjåfør, og har som en av sine oppgaver å kjøre Magdelena til skolen hver dag. På turen hører han gjerne radio og synger med, noe Magdelena kan styre sin begeistring for når klokka enda ikke er blitt sju på morgenen.

Etter hvert fant jeg ut at Emanuel er leder for ungdomskoret i kirka han er medlem av, og det måtte sjekkes ut. Jeg la i vei mot en bydel nordøst i Bamako, og håpte veiforklaringa var forstått. Først til venstre i et kaotisk kryss, videre forbi der asfalten slutter og gjennom et sant månelandskap av en vei, gjennom et travelt marked med eselkjerrer og kvinner med store kurver på hodet, og videre utover i et område med tradisjonelle hus av leire. Til venstre ved en bensinstasjon – og der var det!

Inne i ei enkel kirke formet av murstein og bølgeblikk hørte jeg at korøvinga alt var i gang. 15 ungdommer med jevn fordeling av gutter og jenter er i gang med å øve inn neste søndags repertoar. Det meste er forskjellig fra hvordan en norsk korøvelse fungerer. Flerstemmighet er ikke vanlig her i Vest-Afrika, så de fleste sangene veksler mellom solist og kor som svarer. Solistrollen går på omgang mellom sangerne, og her er det ingen beskjedenhet. Det er fullt trøkk. Det trengs – for eneste instrument som brukes er trommene, og de lager jo en del lyd.

Emanuel trenger visst ikke å drive noe terping i dag, for det virker som alle kan repertoaret. Notene eller tekstheftene ser jeg ingenting til, for her kan alle melodier og tekst utenat. Det er nødvendig også, for dansen og bevegelsene er en viktig del av alle sangene. Dansen er ikke bevegelse gjennom rommet som hos oss, men bevegelse fra fot til fot – av og til med vendinger med ryggen mot publikum. Mot slutten av sangene økes ofte tempoet, sangen stilner og intensitet i trommerytmer og dansebevegelser øker. Støvet stiger opp fra føtter som beveger seg i økende takt, og låten slutter med et innøvd avslutningsriff i trommene.

Dette er veldig forskjellig fra Norge, og mange års musikkutdannelse er ikke nok til å skjønne alt som foregår. Særlig er det rytmiske vanskelig å få kontroll på, for polyrytmikk - eller flere forskjellige pulser samtidig, er vanlig i denne delen av verden. Det ser helt naturlig og avslappet ut når en ser på koret, men vi nordboere strever nok for å gjøre dette etter.

Etter korøvelsen må jeg bort å hilse på pastoren som bor like ved kirka. Han setter pris på besøket og jeg må ta hilserunden på alle som bor i gården. Emanuel forklarer siden at pastoren har inntekten sin fra kollekten som kommer inn fra menighetsmedlemmene. Jeg kan forestille meg at det ikke blir så mye å leve av, for her er folk fattige. Likevel gir de av det lille de har, og greier å holde menighetslivet i gang på denne måten. Her er ingen rike vestlige organisasjoner som betaler lønninger, bygninger, materiell og utstyr.

Gjestfrihet og godt humør er det derimot ingen mangel på, og vi har en trivelig stund rundt tekoppen før jeg setter kursen hjemover til hus med aircondition og fullt kjøleskap.

Familieforøkelse

Dere som har vært innom bloggen vår har ikke unngått å lese om Inger Marie, eldstejenta som vi har ventet på så lenge. Nå er hun kommet, og det var en forventningsfull familie som tilbragte mesteparten av torsdagskvelden på Senou flyplass her i Bamako. Flyet var selvsagt en time forsinka, og hyppige strømbrudd gjorde at bagasjegjennomlysninga gikk rimelig tregt. At Johanne hadde alle malariatablettene sine i håndbagasjen gjorde ikke tollerne mindre skeptisk. Etter 2,5 time var de endelig ute, og kommentarene om effektive afrikanske flyplasser hadde da vært ganske mangfoldige.

STK-erne (Studium i tverrkulturell kommunikasjon på Normisjons skole i Hurdal) består av Inger Marie, Trine, Kristin, Johanne og Anette. De er en munter gjeng som skal tilbringe nesten 5 måneder her i Bamako under oppsyn av Åshild som arbeider for Det Norske Misjonsselskap her i byen. Oppgavene er ikke helt klare, men det har vært snakk om å bidra på et barnehjem, praksisgrupper i engelsk for studentene på universitetet og ungdomsarbeid i noen av menighetene. Først skal de komme i orden i leiligheten som ligger 20 minutts kjøring fra oss, på andre siden av elven. I neste uke skal de bo i maliske vertsfamilier for å bli kjent med språk og kultur før de flytter tilbake til leiligheten igjen.

Inger Marie fikk fri til å besøke familien fra fredag til lørdag, og vi fikk snakket om høstens opplevelser på hver vår kant. Lørdag gikk turen til Bamako sentrum for å utstyre jentene med maliske klesdrakter. Slikt er jo en prøvelse, men vi greide å få fra oss bilen i nærheten av Grand Marché og var fornøyd med det. Handlinga gikk også bra, sjøl om det kan røyne på å følge en haug ungjenter på kleshandel. Å prøve ut sine få bambarasetninger på handelsdamene er en måte å fordrive tiden på, og gjør alltid stor suksess. Om de ler av meg eller med meg, blir jeg selvsagt aldri sikker på.

Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var det smekk fullt. Åshilds bil var inneparkert med to rekker, og jeg hadde bange anelser om hvordan det stod til med vår egen. Joda, her var det også to rekker foran og murkant bak, men parkeringsvakta mente det bare var å sette i gang. Da jeg kom bort og skulle låse opp bildøra, kom forten borti noe mykt under bilen. Hva var det? Jammen lå det ikke et menneske under bilen!! Hun lå og sov og det tok litt tid før hun kom til hektene. Da fikk hun med seg en liten unge på rundt året som lå enda lenger inn, og tuslet seg ut i det hektiske bylivet. Bilen var vel et lite fristed fra det denne lørdags formiddagen.

Hvordan gikk det med å komme seg ut da? Joda, alle bilene i de to ytterste rekkene var parkert uten håndbrekk, og parkeringsvaktene flyttet dem som på et gammeldags skyvepuslespill, og vi var ute i trafikken på forbausende kort tid.
Trafikken i Bamako er jo et kapittel for seg, som det kan skrives mye om. Biltrafikken er en ting. Finner en ut at en skal snu, gjøres det gjerne midt på motorveien. En svinger over i motsatt kjørebane, og sperrer all motgående trafikk til en har fått snudd bilen. Frekkhetens nådegave er rikelig tilstede. I tillegg har en de grønne bussene (Hiace) som stopper på alle tenkelige og utenkelige steder. Mopedene er overalt, og kjører forbi på innsida, utsida og flere sider hvis det er mulig. Fotgjengerne utgjør ei anna gruppe, og likeledes bærere med traller i alle fasonger. Eselkjerrene er heldigvis blitt færre her i storbyen. Som dere skjønner er ikke farten den samme på alle disse, og det gjør det vanskelig å beregne forbikjøringer. Blinklys er selvsagt unødig sløsing med lyspærer, og unngås i det lengste. Foreløpig har jeg bare hatt to sammenstøt med mopeder, som må betegnes som akseptabelt og med moderat skadeomfang. Det er ikke få mopedister som dør i trafikken hvert år, og vi prøver derfor det vi kan for å kjøre forsvarlig.

Segou - murer av leire

Segou, byen som ble kjent gjennom den storslåtte slektskrøniken av Maryse Condé, ligger 23 mil øst for Bamako. Det er en passende helgeutflukt når en vil komme seg bort fra Bamakos kjas og mas. Byen er også sentrum for bambarafolket, som er den største folkegruppen her i Mali. Byen hadde sin storhetstid fra slutten av 1600-tallet, og ligger i det viktigste dyrkingsområdet her i landet, like ved bredden av elva Niger. Kongene la under seg store landområder fra naboene i tidligere tider, og skaffet seg verdier ved å selge nabofolkene som slaver til "Den nye verden". Byens makt var på hell, da den ble inntatt av Archinard og hans franske styrker i 1892. Den franske tilstedeværelsen er fortsatt tydelig gjennom alle kolonibygningene fra begynnelsen av 1900-tallet som ligger på vestsiden av byen.

For Magdelena var helga kvartalsavslutning på den amerikanske skolen. Det ble markert med fredagsfri for elevene, og obligatorisk konferanse for oss foreldrene. Vi fikk rimelig bra tilbakemeldinger om poden, og holder hun seg frisk i neste kvartal kan det hende hun får karakterer også.

For oss var det kjekt å være litt turist igjen. Veiene østover er rimelig bra, og kilometrene ruller unna som på norske veier. Vi stusser selvsagt over trafikkultur, sikkerhet og last hos møtende biler, selv om vi begynner å bli vant med det. Åpen bakdør med passasjerer hengende i døråpningen og 20 sammenbundne sauer på taket i 90km/h er helt vanlig.

I Segou tok vi inn på Hôtel de l´Indépendance som drives av libanesere. Hotellet har greie rom med aircondition, fint svømmebasseng og bra mat. Hva mer trengs for en avslappende helg. Franskbøkene forble uåpna hele helga, og i stedet ble det rolig liv i sol og vann ispedd turer til byen for å bli kjent med omgivelsene. Pizzarestauranten i nabolaget her i Bamako har startet egen avdeling i Segou, og hadde to digre krokodiller som attraksjon i hagen (heldigvis godt innbura). Om det skulle skjerpe apetitten eller noe, vet jeg ikke.

Da er vi tilbake i Bamako, og får bare gjøre klart for ny uke. Inger Marie er ukas begivenhet. Storesøster dukker opp sammen med 4 andre unge damer på torsdag, og det blir nok et velkomment tilskudd i det norske miljøet.

Reisedag og Ramadanfest

Forskjellen på livet i bushen og i hovedstaden er stor her nede. I Bafoulabé finner en lite på markedet for tiden og matvarer bør en derfor ta med fra hovedstaden. Vi fant heldigvis litt brød, løk og poteter. Ellers går det jo an å satse på å bli invitert på en matbit hos maliske kjenninger. Hos Ami og Samba vanket det grillet mais hver gang vi var innom, så det ble liksom greit å stikke innom der om kveldene. Det er veldig ålreit å kjenne på å stå i gjeld til maliere, for ellers har jeg ikke tall på hvor mange som var innom og spurte om lån, hjelp til medisinregninger og utgifter til skolegang for ungene. Hos Samba er slike forespørsler helt uaktuelle. Han er en stolt malier som setter sin ære i å greie seg selv, og i tillegg til arbeid som bibliotekar dyrker han store områder med ulike matplanter. Tenk om alle var som han!

Turen tilbake skjedde på samme dag som Ramadanfesten. På forhånd hadde vi blitt enige om å ta med passasjerer. Siden vi kjørte 2 Hiluxer tilbake hadde vi 5 ledige seter og et lasteplan. I Malisk sammenheng betyr det plass til 25 personer, men vi forholder oss til vognkort og da blir det mindre. Kirka her i vest har samarbeid med ei kirke i Kamerun som har sendt 4 misjonærfamilier hit til Mali. En av disse familiene hadde vurdert ulike steder å starte arbeid, men pga ungenes skolegang hadde valget havnet på Kita. Det var på tilbaketuren til Bamako, og vi gjorde plass til 4 unger og kone med flyttelass.

Jeg så at bensintanken var litt under halv, og tenkte det var best å fylle i Mahina. Jon Solve var skeptisk til lagertankene som var gamle og rustne, så vi gikk for stasjonen på andre sida av jernbanebrua i stedet. Her var det imidlertid lukket og folketomt – var det pga festen? Vi satset på neste tettsted som er Manantali. Her var det imidlertid bare disel på litersflasker og det er litt tungvindt. Holder det til Kita? Vi satset alt på et kort og bega oss ut i ødemarka som var om mulig enda fullere av homper og huller. Jenta fra Kamerun måtte ut å kvitte seg med mageinnholdet to ganger, og hadde en tøff tur. Alternativet med tog hadde nok vært mer behagelig, men toget var 11 timer forsinket denne dagen så alt i alt var de godt fornøyd. Da vi svingte inn på området vårt i Tambaga begynte reservetanken å lyse. Finnes det reservedisel her? Heldigvis fant vi nok til å komme til Kita.

Kita er største by mellom Bamako og Kayes. Den har flere bensinstasjoner, men da vi kom inn på den første ble vi skeptisk. En stor tankbil stod borte på plassen med åpent motordeksel og batteriene på bakken. Innehaveren kunne fortelle at det var tomt for disel, men at dette skulle ordnes i løpet av få minutt. (Har dere sett Bluesbrothersfilmen?) Vi var skeptiske og spurte om det fantes andre stasjoner. Det var ingen vits, for de var også tomme i følge stasjonsinnehaveren. Da var det bare å smøre seg med tålmodighet. Kom vi til Bamako i dag eller måtte vi overnatte? Etter en og en halv time ringte Jon Solve og kunne fortelle at han akkurat hadde fylt på nabostasjonen. Det var en lite fornøyd Nyland som forlot bensinstasjonen til tross for forsikringer om snarlig resultat. Innehaveren på den andre stasjonen var lite nådig med folk som tyr til løgner for å sikre seg noen ekstra liter salg.
Turen tilbake til Bamako gikk smertefritt på nylagt asfalt. Ut på ettermiddag var det fullt av folk ute på veiene i landsbyene, for på ettermiddag under Ramadanfesten er det tid for å besøke slekt og venner. Da er alle oppdresset i sine nye klær som er innkjøpt for anledningen. Kvinner og jenter har flettet hår i dagevis, og er litt av et syn. Ikke rart Pål Anders Ullevoldseter hadde vanskelig for å tro at folk var så fattige i Mali. Paris-Dakar kjørte gjennom Mali på Ramadanfesten.

På gamle tomter

2 måneder i Mali uten skikkelig tur i bushen. Magdelena og jeg fant ut at dette måtte vi gjøre noe med. Vi hang oss derfor på Therese og Jon Solve som skulle til Bafoulabé, en liten by 42 mil lenger vest. At Bafoulabé var hjem for oss i 3 år på 90-tallet, var med på å gjøre turen spesiell. Hva har skjedd i løpet av 10 år?

Den første velkomne forandringen var bomveien vi støtte på i Kati, like nord for Bamako. Det betydde ny vei med fast dekke, og det var vi ikke bortskjemt med i gamle dager. Halvparten av veien, et stykke forbi Kita, gikk på vel 3 timer, og det var snart en halvering av reisetida. Likevel var det drøyt å kjøre helt frem på fredag ettermiddag, og vi tok en stopp på gjestehuset i Tambaga der Hølje, Anita og Mathias holder til. Ute i bushen er det dårlig med handlemuligheter, og å bli invitert på kveldsmat høyner derfor humør og livskvalitet med atskillige hakk. Hundene og apekatten til Mathias var viktigst for Magdelena.

På lørdag gikk turen videre, men da uten bomvei og ditto fast dekke. Som jeg har nevnt tidligere har regntida vært god, og det betyr at veien til tider ligner en innsjø eller et jorde med mange store pytter. Tidvis måtte vi ut for å fjerne steiner og planere det grøvste for å komme videre. Det gikk plutselig ikke så radig lenger. Da vi kom til Manantali, var det alt langt på dag og tid for matpause. Restaurantutvalget er ikke så stort her, selv om Manantali er åsted for et av Vest-Afrikas største demningsprosjekt. Kraftverket i tilknytning til dammen gir strøm til både Mali, Senegal og Mauretania. Restauranten kunne by på en rett, Tigadege, som er ris med peanøttsaus og litt kjøttbiter. Det ser litt slimete ut, men når utvalget er begrenset er det bare å spise.
Jeg prata så vidt med en kar som hjalp oss å fylle litt luft. Da jeg spurte hvordan det stod til, var det ingen klaging. Han hadde mat å spise og han og familien var friske, så hva mer kan en forlange? Det er ikke som hos dere i Europa, føyde han til, og da kjenner en ekstra godt at det er forskjell på hvordan vi ser på livskvalitet i Mali og Norge.

Turen ned til Bafoulabé var like omstendelig som den hadde vært. Ved Mahina måtte vi krysse elva, og ny bru var ikke kommet, så vi måtte kjøre på jernbanebrua som før. Er en forsiktig mellom svillene, punkterer en ikke. I Bafoulabé var den største forandringen at de hadde fått innlagt vann, strøm og mobildekning. Tankene gikk til tiden da vi kjørte i 40 minutt og fikk et telefonrør ut på baksiden av posthuset i Mahina for å ringe hjem til Norge. På noen områder går det fremover!

Ellers var mye forandret. Husene stod tomme, for det er ingen nordmenn i Bafoulabé for tiden. Midt på 90-tallet var det i overkant av 20 skandinaviske unger i området og stor aktivitet med prosjekt i både regi av Normisjon og Strømmestiftelsen. Det var derfor litt vemodig å registrere stillheten på et område som tidligere boblet av liv. Heldigvis var de fleste av maliske kjente på plass, og det ble mange hilserunder. Magdelena hadde forandret seg på de 10 årene, og Samba – vår gamle kollega og fransklærer – var helt over seg over hvor hun hadde vokst.

På søndag var vi til gudstjeneste, og her var det liv og aktivitet som før. Barnekoret på 20-30 la ikke noe i mellom, og sang av full hals. Søndagsskolen var også godt besøkt, og det lover godt for fremtiden. Alle nye måtte reise seg og si noen velvalgte ord, men etterpå fikk vi applaus så da steg selvfølelsen. Dagene gikk med til å rusle på gamle stier og møte gamle kjente. Maliere er atskillig flinkere til å huske ansikt og navn enn oss, og det ble mange samtaler om gamle dager.

På leir

Nå har jeg kommet hjem etter leirdager i Koutiala. Ca 6 timer å kjøre østover i retning Segou/Mopti. Der er det et kristent senter med kirke og bibelskole. Det var den lokale menigheten som stod for det praktiske opplegget og de greide å lage mat og stelle for over 150 delegater. (Seminar om menighetsarbeid og utvikling). Arbeidslag skiftet om oppgavene døgnet rundt, så dette var godt organisert.

På tross av det så blir det uvant for oss vestlige. Vi var bare 3 fra det europeiske kontinentet. Resten var maliere, bortsett fra foreleseren som kom fra Tchad. Therese og jeg ble innlosjert sammen med 4 andre damer (det var ca 10 damer i alt) på en undervisningssal. Jeg har jo ligget på flatseng på diverse handballcuper og leirer før, så det var jo ikke avskrekkende. Men vi fikk oss noen utfordringer likevel. Etter en lang reise, var det jo interessant å finne ut av sanitære forhold, blant annet. Vi saumfor bygningen på leit etter do og vaskemuligheter. Vi fant et vannklossett innhyllet i spindelvev. Der var det også en vask med kranen på halv åtte. Men det var jo en begynnelse, tenkte vi og så vårt snitt til å bruke herligheten. Men da vi skulle avslutte oppdraget, fant vi ut at det manglet vann.

I mellomtiden hørte vi noen baske utenfor døra. Der stod det et par unge gutter som hadde slept med seg to digre bøtter vann. Stolt kunne de fortelle at vi skulle få varmt vann til å vaske av oss reisestøvet. Det var vi jo takknemlig for, men da visste de sikkert også hvor vi kunne foreta vaskingen? Malierne har jo ofte bare en lettvegg til å skjule seg bak når de dusjer. Det har de sikkert tenkt å sette opp til oss også, tenkte vi. Men guttenes stolte smil forsvant da vi kom innpå temaet. Det hadde de ikke tenkt på. De så seg litt usikkert omkring og spurte spakt om det kanskje var noe inne i huset? Vi henviste til spindelbadet og konstaterte samtidig at der var det ingen sluk, så noen dusjaktiviteter var neppe lurt der. Etter en del rådslaging, gled blikket mot naboens tomt vegg i vegg. Videre undersøkelser viste at naboen var villig til å stille sitt bad til disposisjon. Hun skulle bare vaske der først. Hvordan badet så ut før vaskingen, vet vi jo ikke, men særlig innbydende for vestlige hygienefriker var det fortsatt ikke. Sementvegger i skulderhøyde. Under åpen himmel. Ei kvadratisk flate på ca 2x2 med sementgolv. Hull midt på golvet som tjener som do. (Det var ikke tildekket ....) Den sedvanlige plastkannen med vann som tjente til etterarbeidet etter dobesøket. Og trengt opp i et hjørne, et skakt metallrør med dusjhode som gav fra seg tre-fire unnselige vannstråler på fullt trykk.

Det er vel en overdrivelse å si at vi var helt komfortabel med løsningen og at vi ble vant, men det funka. Guttene var fortsatt litt bekymra for det med varmvannet, men vi bedyra at med en temperatur på godt over 35 grader, var det ikke mer varme vi savna mest. Da svalte det heller godt med litt kjølig vann rislende over kroppen. Og ta dagens dusj med firfisler som nysgjerrig observatør og kjenne kjølig kveldsbris, har også sin sjarm. Litt større problemer hadde jeg siste kveld. Da hadde vi hatt langt intenst program og jeg fikk ikke rydda tid til dusjen før etter det var mørkt. Utstyrt med hodelykt og rene klær under armen. Jeg skvatt litt da jeg hørte noe pruste og rasle rett ved inngangen til badet. Men det viste seg at det bare var sauebukken som spiste kvelds på dørterskelen.

Jeg fant ut at det litt mer livlig rundt meg enn i dagslys. I mørket var det mye interessant for kryp som vil finne ut hva som befinner seg i dype hull og fuktige kroker. Som motivasjon til hele operasjonen, laget jeg en romantisk og eksotisk drøm om et svalende bad i måneskinn og kjølig luft. Hele romantikken raste ved at et par digre gresshopper stupte mot hodelykta mi, og da jeg skulle ta meg for på veggen, var det noen digre eksemplar som tok for støtet der også. Okey. Jeg hadde såpet meg inn og bad om at dråpene fra dusjen måtte få opp farta. Mens jeg ventet på at såpa skulle forsvinne, så jeg en diger kakkerlakk som prøvde å gjemme seg fra lysstrålene under håndkleet mitt. Jeg tenkte at det med å skylle av all såpe kanskje er litt oppskrytt og at jeg heller skulle komme meg derifra før alle kakkerlakkene søkte ly i klærne mine. Jeg rista handkleet godt og lurte på det med tørking også var nødvendig? Jeg lot deodorant og kremer ligge i toalettmappen, surra rundt meg panjet (tøystykket som surres som skjørt) og beslutta å foreta påkledningen i andre omgivelser. Litt utfeiking kanskje. Men etterpå tenkte jeg at jeg også var litt tøff og at mange andre hadde sikkert feika ut lenge før hvis de i det hele tatt hadde funnet på å dra til Mali?
Men skryt skal arrangørene ha. Mali har noen gode og solide mattradisjoner. Og det fikk de vist til fulle denne uka. Frokosten bestod av kokt, sukra melk og litt loff med majones. Den kunne jeg styre min begeistring for. Men det ble litt bedre da jeg fikk mast til meg pulverkaffi i melka. Og fikk byttet ut majones med banan. Men slikt ble ordna. Både midt på dagen og til kvelds fikk vi varme måltider. Rikelig med kjøtt eller fisk sammen med ris, hirse, injam (ei stor rotfrukt som ligner litt på hard potet i konsistens), potet eller maismos (tå). Da fikk vi alt servert i store fat som vi benket oss rundt 5-6 og spiste med fingrene. Som ny blir jeg erta for ikke å gjøre det riktig. Litt søl og rot blir det jo, men jeg fikk skufla maten inn og var knapt sulten de dagene jeg var der. Innimellom ble det solgt nyplukka bananer og ferske peanøtter. Det er helt i starten på innhøstinga av peanøtter nå. De skyller nøttene godt og så er det bare å spise. Eller nøttene ristes. Noen nøtter kokes, andre legges til røyking. Alt med skallet på. Her finnes uttallige utgaver av peanøtter. Så sitter vi rundt tekokeren, knasker nøtter og småprater med klare funklende stjerner i en bue over oss til langt på kveld.

Etter jeg kom hjem ut på dagen i går, var de andre klar til å gå på badebassenget og ut for å spise etterpå. I dette landet er det sannelig kontrastfyllt!! Det var helt absurd å ligge ved bassengkanten og tenke på hvor enkelt og fattigslig jeg hadde hatt det bare noen timer tidligere. Men likevel er muligheten til å flykte et godt bidrag til å godta det som utfordrer og setter våre vestlige manerer og levesett på prøve.

Synnøve

Dragning mot Norge

Den siste uka har mye av tankene vært mer i Norge enn i Mali. Det går opp og ned med å venne seg til livet her nede, og hvordan resten av familien opplever det har selvsagt stor innvirkning på hvordan det oppleves.

Det som overskygget det meste var selvsagt at Inger Marie reiste alene til St. Olavs i Trondheim for å gjennomføre en operasjon forrige helg. Vi håpte at dette kunne ordnes i juni, men det var ikke mulig. Selv om hun er stor jente (19), så føler en seg ikke så stor i slike situasjoner. Det var første gang med operativt inngrep og første gang med narkose, og da er det kjekt å ha de nærmeste rundt seg. Tante Annbjørg reiste til Trondheim og var hos henne da hun kom tilbake fra operasjonsstua, og venner og familie har stilt opp. Likevel føles det ganske pyton å være foreldre som er så langt unna i slike livssituasjoner. Heldigvis har alt gått fint, og pasienten er i daglig fremgang i tante Annbjørgs og farmors omsorg.

Med Magdelena går det også opp og ned. Hun har kommet godt i gang med fag på den amerikanske skolen, og forstår stadig mer av språk og undervisning. Det var vi ikke så bekymret for, men det tar lengre tid å finne nye venner. Alle sammenlignes selvsagt med Anna og Frida og Gina, og da faller jo de fleste igjennom. Etter snart en uke med halsesyke, passet det derfor ekstremt dårlig med magetrøbbel fra onsdag og ut uka. Det er ikke fritt for at en lurer på hva foreldrene har dratt 15-åringen med på. Som dere ser av bildet, er det ikke småtteri av medisin som må inntas sammen med frokosten. I dag var heldigvis forma på plass igjen, og hun hadde planlagt handletur sammen med to av de yngre kollegene våre. Siden har hun vært borte, og vi får rapporter om handling, hotellunsj, soling og badeliv.

Som om ikke Norge har vært nok i tankene gjennom dette, har vi i tillegg vært på Fransksamling ved NTNU i Trondheim i går og i dag. Ja, ja, fysisk har vi ikke vært der, men i ånden. Vi driver jo med videreutdanning i fransk, og da har vi fått universitetet til å ordne med webkamera fra klasserommet. Ved hjelp av Skype har vi dermed fått med oss forelesningene og øvingsoppgavene. Når noe var uklart, var det bare å spørre, og lærer Nadine svarte tålmodig på alt vi lurte på. Med unntak av noen strømbrudd her i Bamako, fungerte det hele kjempebra.

Neste uke skal Synnøve på seminar til Kotiala om selvstendiggjøring innen kirka i Mali, mens Magdelena og jeg steller hjemme. Nå ja, stellingen er det vel Bartolomé som sørger for, en trivelig kar fra Dogonland som ordner med matlaging, vasking og andre nødvendigheter i huset. Magdelena og jeg skal ta igjen om to uker, for da skal vi ha oss en tur vestover – til Tambaga og Bafoulabé for oppleve gamle trakter. Det gleder vi oss til.

Bamako by night

Uteliv er vel ikke det som preger Risan/Nyland aller mest, men litt utforsking av Bamako hører med til livet i hovedstaden. Da vi i tillegg har styrket staben med Jon Solve som kom sist mandag, var det på sin plass med en tur på byen. Vi starta med en pizzarestaurant som ligger i nabogata, 2 minutt fra døra vår? Restauranten var ny for oss, og drives av noen italienere. (Hva får dem til å finne på å etablere pizzarestaurant i Bamako????). Gata utenfor ser selvsagt ut som et normalt norsk elveleie, og støvet og gjørma er som i resten av strøket. Når en kommer inn derimot, er en nesten hensatt til Italia. Dekorerte vegger, atrium med planter, nylagte fliser og afrikansk stjernehimmel over. Det var som å komme til en annen verden. At restauranten går for å være Bamakos beste pizzarestaurant i Lonely Planets guide til Vest-Afrika, gjør opplevelsen komplett.

Etterpå var det åpningskonsert på det franske kulturseneret i sentrum. De startet høstsesongen denne uka, og her er det konsert/kino/teatersal, kafé, bibliotek og prosjekt i skjæringspunktet mellom det frankofone og Mali. Denne kvelden var det lite frankofont med unntak av introduksjonen. Resten av kvelden tilhørte Nahawa Doumbia og hennes orkester med dansere.

Nahawa kommer fra Bougouni, sør i Mali, i det såkalte Wassoulou-området. Herfra kommer en rekke av Malis store kvinnelige artister, og det som er litt spesielt er at disse stort sett ikke tilhører musikerkasten (griotene). Mali deler jo befolkningen inn i horon (adelige), nyamakalaw (yrkesgruppene-kastene) og slavene. Griotene utgjør en av de fire yrkesgruppene i nyamakalaw og har til oppgave å ivareta fortellingene om tidligere konger, synge hyllingskvad, resitere forfedrenes fortrinn, og skryte uhemma av de adelige. For dette fikk de det de trengte av de adelige før i tiden. I dag har dette gått over til hyllingskvad mot betaling, eller nidvise hvis betalingen uteblir.

Griotene har nærmest hatt monopol på musisering i dette landet, og en av de første som gikk mot strømmen var Malis kanskje mest kjente sanger og musiker; Salif Keita. Han var av adelsslekt og albino, og valgte musikerkarrieren til familiens store fortvilelse. Senere er flere kommet til, men fra Wassoulouområdet er det altså spesielt mange ikkegrioter som har gjort det bra innen musikken.

Nahawa gjorde seg bemerket allerede på Biennalen i 1980 som beredte grunnen for hennes artistkarriere. Da var hun bare 17, men har siden det gitt ut 10 album. De fleste av dem innen den pentatone Wassoulou-stilen, men hun har også samarbeidet med mer elektronikainspirerte Fredric Galliano fra Frankrike (Yaala – 2000).

For oss ble dette en kjekk opplevelse med et opplagt orkester og dyktige musikere i alle ledd. Særlig kjekt er det å høre virtuose kamale ngoni-spillere. Ei 8-strengers jaktharpe som brukes av jegerne i sørlige deler av Mali. Få spiller kanskje så bra som det vi hørte i går, men det bar bud om rike musikalske tradisjoner. Når dattera til Nahawa kom på og var med i en av sangene, var det tydelig at det er gode musikalske gener i Doumbiaslekta.

Ramadan

Som dere kanskje har fått med dere, er vi godt igang med fastemåneden ramadan. Den startet kvelden før 1.september og varer til ca. 30.september. Endelig beslutning om når festen etter ramadan kan begynne, er avhengig av månens bevegelse. De høye herrer i Mekka har visst det endelige ordet i sakens anledning.

Her i Mali merker vi også ramadan. Da vi kjørte hjem i går, kom det plutselig motgående trafikk i det ene av de to kjørefeltene. Det viste seg at moskéen i gata hadde så mange til bønn, at de måtte ta både fortauet og veibanen i bruk for å få plass til alle. Den problemstillingen kommer vi vel ikke til å få i Norge før påsken setter inn?

Litt ironisk er det jo at fastemåneden ikke har nevneverdig innvirkning på husholdningsbudsjettet. Da vi kom hjem fra skolen en dag, fokuserte radiokanalen RFI på at forbruket til mat tvertimot økte med 5% under ramadan. Grunnen til det er at når folk faster, er det en påkjenning. Når sola går ned kl.19:00 får en derfor belønningen i form av ekstra god og nærende kost. I løpet av dagen er reglene strenge, og det er ikke lov å drikke – ja, ikke en gang å svelge sitt eget spytt. Derfor spyttes det mye denne måneden. Å skulle leve opp til dette hvis ramadan er i april er rimelig hardt, for da overstiger dagtemperaturene gjerne 45 grader.

Det finnes unntak fra regelen om faste. De som er ute på strabasiøse reiser, er visst unntatt. Hvordan strabasiøs defineres er imidlertid mer uklart. Da Therese reiste med toget forleden, var det et evindelig mas om ikke klokka snart var 19:00 så det gikk an å drikke litt. Reisen fra Bafoulabé til Bamako tar vanligvis 8 timer. Denne gangen var selvsagt toget 2,5 time forsinket, og på de siste 15 kilometrene brukte det tiden fra kl.23:00 – 02:30. Det ble til sammen 14 timer, men det var tydeligvis ikke en tilstrekkelig strabasiøs reise. Nok et eksempel på at vi ser ting litt forskjellig.

I det hele tatt er jo det med ferie og fridager et kapittel for seg i dette landet. I tillegg til vanlige kristne helligdager, feires naturligvis også de muslimske. Derfor blir det skolefri både etter ramadan, under Tabaskifesten, på profetens fødselsdag, dåpsdag. I tillegg er det selvsagt nasjonaldag og hærens dag som markeres med fridager. Magdelena som går på amerikansk skole får i tillegg fri til Thanksgiving og President Day. 17.mai kommer på søndag til neste år, så den problemstillingen slipper vi denne gangen.

Ellers er livet etterhvert litt normalisert her i Bamako. Det er godt og varmt, men det regner ikke fullt så ofte som i august lenger. Fuktigheten i lufta er fortsatt høy, og med dagtemperaturer opp mot 35 grader, kjenner vi lite på den norske høstfølelsen.

Dimanches a Bamako

Ta en kikk på videoen til Amadou et Mariam på YouTube - Dimanches a Bamako
Søndag er tiden for bryllup her i Bamako. De siste ukene har det vært sperret av i mange av gatene når vi har vært ute på tur. Store partytelt fylt med stoler er satt opp i gata utenfor gården til brudgommen, og det er selvsagt umulig å komme forbi med bil. Da er det bare å kjøre rundt. Lørdag og tidlig søndag kan en også så de gule drosjene kjøre rundt med PA-anlegg i bagasjerommet, og det er også et tegn på bryllup – for bryllup uten høylydt musikk er utenkelig. Forrige søndag var det bryllup rett utenfor kontoret vårt, og landcruiserne utenfor talte et tydelig språk om en familie med penger og status. Grioter (skald, historieforteller, sanger, lovpriser) var hyrt inn, og bandet talte både koraspillere, elbass, djember og balafon. Det låt fett, og resten av familien hadde problemer med å få med seg undertegnede til badebassenget den dagen.

Nede ved Hotel Mande, hotellet til den gamle fotballproffen Salif Keita, var det også fullt av brudepar forleden søndag. Hotellet ligger i naturskjønne omgivelser nede ved Niger. Det er grønt og frodig, og det er fantastisk utsikt over elva. Ikke rart at brudeparene tar turen for å få tatt sine fotosessions der. Vi stusset litt over den vestlige brudestasen, som til forveksling liknet et norsk kirkebryllup. Film og tv har nok sin påvirkningskraft her også, men det er et byfenomen. På landsbygda er det fremdeles annerledes.

Bryllup i Mali er minst 3 forskjellige ting. En opererer med religiøst bryllup, som kan være både muslimsk og kristent. I tillegg har en selvsagt den offentlige bryllupsseremonien tilsvarende vår sorenskriver. Registrering av bryllupet foregår her. I tillegg har en det tradisjonelle bryllupet som varierer litt i formen fra folkegruppe til folkegruppe. Noen kjører en av disse formene, mens andre kjører alle tre. Hvorvidt ekteparet virkelig er gift, kan da stilles spørsmål ved alt etter hvor mange av disse formene en har vært gjennom.

Staten fokuserer selvsagt på sin offentlige ordning. Der er det bl.a. spørsmål om det er greit at mannen kan ha flere koner (i islam kan en jo ha opptil 4). Hvis begge skriver under på monogami, kan mannen saksøkes av kona hvis han likevel skaffer seg ei ekstra kone seinere. Slik sett gir det offentlige bryllupet noen viktige rettslige rammer rundt ekteskapet. Det muslimske bryllupet, er en greie som mennene styrer med. Her har verken bruden eller andre kvinner noe med seremonien å gjøre, og må holde seg hjemme. Den kristne bryllupsseremonien foregår i kirka og likner ganske mye på slik det foregår hjemme.

Det tradisjonelle bryllupet er imidlertid en mer innfløkt affære. Oftest er det familiene til brud og brudgom som gjør avtale om bryllup, og de involverte har lite de skulle ha sagt. I de tilfellene de har innflytelse, er når mannen er eldre enn bruda og fortsatt har bruda lite hun skal ha sagt. På landsbygda kan jenta være ned i 14 år, og avtale om bryllup kan gjøres enda tidligere. Det er selvsagt variasjoner lokalt, noe denne historien illustrerer. En mann skulle gifte seg med ei jente fra en nabolandsby. Alt var i orden fra familiens side, men de hadde glemt å informere bruda. Da brudesvennene kom for å hente bruda satte hun seg på bakbeina og nektet å være med. Hva skulle brudesvennene gjøre? Hjemme ventet feststemte gjester og en utålmodig brudgom. De tok mopeden og kjørte til neste landsby hvor de traff ei kjekk jente ved brønnen. På spørsmål om hun kunne tenke seg å gifte seg med brudgommen, var svaret bekreftende. Jenta fikk plass bak på mopeden som returnerte hva remmer og tøy kunne holde, og bryllup ble det.

Tradisjonelt bryllup starter ofte med at brudgommens familie gir et visst antall kolanøtter til brudens familie. Deretter forhandles det om brudepris, som ofte kan være svært høy. Brudgommen må gjerne spare i flere år, for å skaffe det som skal til – samme hvor villig bruda er til å slå seg sammen med ham. Noen ganger kan de flytte sammen hvis deler av prisen er betalt, men dette varierer. Grunnen til at det betales brudepris, er at brudens familie mister en arbeider, og dette må kompenseres med penger, kyr eller kameler. Forviklingene som oppstår hvis mannen dør, får jeg komme tilbake til en annen gang.

Skole og utdanning i Mali

I forbindelse med at Magdelena har startet på skolen, har vi snakket litt om skole og utdanning i det siste. Det blir til at en sammenligner litt norsk og amerikansk skole, og forskjellene er ganske store. Malisk skole er vel enda mer forskjellig, og det fikk vi vite mer om da Moussa og en kamerat fra Bafoulabé var innom for å ta en prat. De skal begge begynne på kurs for å bli lærere. Amadou Toumani Toure (presidenten) har som et av sine valgspråk; Chaque village, son ecole (en skole i hver landsby), og i den forbindelse bygges det skoler med bistand fra verdensbanken, staten og lokalsamfunnet. Lærere må rekrutteres i hopetall, og for å få dem fort i virksomhet går de 3 måneders kurs med påfølgende praksis. Flere kurs skal følge for å gjøre dem skikket til å være lærer. For Moussa og kompisen representerer dette en sjanse til å komme ut av lediggang og brustne håp om arbeid og lønn. (Kanskje ikke den beste motivasjon?)

Utdanning var tema i siste nummer av Mande Studies også, et tidsskrift med artikler av forskere som har fokus på dette området av verden. Her var det fokus på ulike sider av skole og utdanning i Mali, og bildet som tegnes er i spennvidden mellom ille og katastrofalt. Myndighetene opererer med optimistiske planer der dette skal ordnes med kjappe tiltak, og det er ikke grenser for hvor optimistiske disse planene blir beskrevet. Gerard Dumestre som har forsket på skole i Mali i årtider, sier at dette ikke er nytt. Sannheten er at kvaliteten er så dårlig at Unesco sine statistikker er svært misvisende når det gjelder andel av lese- og skrivekyndige i Mali. Faktisk er utviklingen negativ, til tross for regjeringens anstrengelser. Andelen av befolkningen som lærer å lese og skrive blir stadig lavere. Han forklarer dette med at Mali er et samfunn uten skriftlige tradisjoner, skoler og bibliotek uten bøker og hjem uten skriftlige medier.

Han skylder også på manglende lærerutdanning og en regjering som er i stadig konflikt med lærerorganisasjonene. Det medfører streik og bortfall av undervisning og lærere uten motivasjon for å gjøre en god jobb. Amadou fortalte at i Bafoulabe unngikk man Annee blanche (annullering av skoleåret) i år ved å gjennomføre en prøve på slutten av skoleåret for å ha noe å vise til. At det er 100-140 elever i klassen gjør det ikke lettere å skape en skole med kvalitet. Dumestre skylder også på familiestrukturen i området. Islam og tradisjoner legger vekt på respekt for de som er eldre enn deg. Det gjør at menn betraktes som barnslige hvis de leker med eller er sammen med sine barn. Interaksjon skjer derfor bare innen jevnaldringsgruppa, og da er det lite påfyll med hensyn til lærdom. I familiene er ensomhet sett på som det verste som kan skje, og områder for stille arbeid med lekser finnes ikke.

Universitetet i Oslo har evaluert innføringen av morsmålsopplæring i Mali (i stedet for fransk). Dette var heller ikke vellykket og skyldes fravær av gjennomarbeidet gramatikalsk forståelse for lokalspråkene, samt manglende lærebøker og ferdigheter i eget språk blant lærerne. Når lærerne ikke kan lese og skrive på lokalspråket, kan en ikke vente at elevene skal lære det.

Hva kan gjøres med en slik håpløs situasjon? Dumestre sier at en må forlate regjeringens rosenrøde planer om å gjøre alt på en gang. En må forlate kopien av det franske skolesystemet med 6+3+3 års skolegang for det er ikke mulig å gjennomføre. I stedet kan en heller kjøre 2 års grunnleggende skolegang for alle, i små klasser (25 stk) med høy kvalitet, for så å sile kraftig ut de som skal få videre utdanning. Det høres drastisk ut, men regjeringens tiltak ser i hvertfall ikke ut til å fungere. Kanskje han har rett?

Da er det kjekt å høre at Normisjons arbeid på dette bærer frukter. Alfabetisering av voksne fungerer godt, og stadig nye består eksamen. Det er produsert mange bøker på lokalspråkene om viktige tema som helse, dyrking og livet i den kristne familien. Det rapporteres om at samtaler rundt det siste temaet har medført at voksne har fulgt opp barnas skolegang på en bedre måte, og at det har resultert i bedre skoleresultater. Selv om dette bare gjelder en bitteliten del av Malis mange landsbyer, gir det håp om at det er mulig å gjøre noe med denne situasjonen.
Ja, ja. Håper du ikke datt av lasset – det ble kanskje litt filosofisk denne gangen?

Skolestart

Noen likheter er det mellom Mali og Norge, og en av dem er at skolen startet denne uka. Ja, for vestlige elever vel og merke. Malisk skole starter selvsagt ikke før dyrkingssesongen er over – dvs i oktober. Magdelena synes det var greit å komme i gang med skolen, for det begynte å bli ganske kjedelig å gå sammen med teite voksne som stort sett bare snakker fransk eller rare lokalspråk. Likevel var det ikke fritt for at det var vondt i magen og vanskelig å få sove natt til torsdag.

Torsdagen startet nesten midt på natta. Er en vant med å sove til 10 – halv 11, er det en stor overgang å stå opp litt over 6. Å få kroppen til å gjøre det en vil, greie å spise frokost og få med seg alle sakene er nesten uoverkommelig. Skolen begynner 7:30 og da må vi kjøre før 7 her fra Hippodrome der vi bor. Den amerikanske skolen ligger på andre siden av Niger, og det går en liten halvtime på turen. For at skoleveien skal gå smertefritt har Magdelena blitt utstyrt med privatsjåfør. Han heter Emmanuel og er en trivelig kar fra San-området øst for Bamako.

Skolen har 35 elever fordelt på ulike klassetrinn, og Magdelena er sammen med Isac og Katie på 10.trinn. Amerikanerne er ikke så lett å komme i kontakt med i starten, men vi håper det ordner seg etterhvert. De 6 andre norske elevene er på lavere klassetrinn, men de har med en praktikant på 20 år – og eldre jenter er gull verdt for Magdelena. Etter første skoledag var Magdelena helt utslitt, for dette var ikke som norsk skole. Der driver en jo med sosialisering gjennom bli-kjentaktiviteter, turer og leker. Etter noen uker blir det mer vanlig skole.

Her holdt det med at alle reiste seg og sa navnet sitt. Så var det rett på World Geography på 600 sider. Noen tilpasning i form av tydelig eller langsom engelsk tale var ikke aktuelt. Amerikanere har vel aldri opplevd å ikke kunne språk, i tifelle er det vel de som ikke kan engelsk som eier problemet. Vi regner med at Magdelena er rimelig trygg i engelsk når året er omme. Så mye avslapning er det heller ikke tid til. Skoledagen har en kort pause og en matpause – ellers er det fullt kjør til klokken 14:15.

Vi kostet på oss en tur til badebassenget på et av byens hotell som avslutning på første skoleuke, selv om det bare var 2 dager.

En vanlig dag på jobben 2

Alt i går ettermiddag skjønte vi at dagen i dag heller ikke ble helt A4. Mor til Dory, vår trykkeriansvarlige, døde i går morges. I begravelse av foreldre til medarbeidere må selvsagt noen representere, og vi bestemte oss for å slå oss med. Før vi dro fikk vi en kort innføring i skikk og bruk i dette området av Mali. Jeg tok på dongeribuksa sjøl om 32 grader og høy luftfuktighet bare sa shorts, og Synnøve og Magdelena hadde skaffet seg malidrakter. Penger i begravelsesgave måtte vi også ha, men det var vanskelig å få vite hvor mye. Vi satset på 20000 cfa (ca. 250 kr) siden det var familien til en ansatt og lot det stå til.

Vi fylte opp landcruiseren med Siaka, Amadou, Gagny, Mariama og oss tre, og satte kursen mot Dorys landsby, Kalifabougou, som ligger 1,5 times kjøring nordvest for Bamako. Det var stor stas å komme ut på landsbygda der hirseåkrene er i god vekst. Det er frodig og flott på landsbygda på denne årstida, og husdyra bærer preg av å ha mat i massevis. Etter å ha kjørt på hovedveien i 3 mil var det slutt på asfalten. Da er det bare å kjøre på den siden av veien som er best, og ryggstrekken min fra imorges rista fort på plass.

Vi fikk spurt oss frem til rett landsby og ble møtt av en stor flokk mannfolk som hasta bort til moskeen og stilte seg i rekker for å be. Synnøve og Magdelena ble geleida til avdødes gårdsplass, for begravelse er ikke for kvinnfolk, selv ikke når det er ens egne barn som er død. Vi hengte oss på mannfolka når bønna var over, og da bar det avsted til begravelsesområdet utenfor landsbyen. På forhånd var graven gjort klar. Det er et hull i bakken der en har gravd ut ei hylle nederst. Der legges den døde kledt i et likklede, men uten kiste. Så er det tid for bønn igjen. Alle folkene (3-400 mannfolk)og alvoret i ritualet tydet på at det var ei respektert dame som var gått bort. Jeg fikk høre at hun var rundt 90 og det er en respektabel alder i dette landet.

Da begravelsen var over gikk vi tilbake til gårdsplassen til familien. Mannfolka samla seg på et område og kvinnene på et annet. Heldigvis var det spent opp presenninger til vern for sola og jeg var også fornøyd med å ha husket vannflaske for en gangs skyld. Vi fikk plass i nærheten av Dory. Nå var det tid for velsignelser, og muslimene fordelte noen hefter som alle sang seg gjennom i hvert sitt tempo. Etterpå var det lovprisning av alle gjester som hadde gitt gaver til familien. Speakeren snakket over megafon og kunngjorde navn på hver enkelt giver og nøyaktig pengebeløp. I mitt stille sinn sendte jeg en takk til Guri som hadde foreslått beløp. Vi kom bra fra det og ble behørig takket og lovprist. Før vi kunne dra måtte det enda en runde med muslimske bønner. Avskjeden tar også tid her i Mali. Når du skal håndhilse på alle 400, går liksom dagen. Familien gav uttrykk for at de satte stor pris på at vi hadde tatt den lange turen fra Bamako i respekt for den av

døde, for slikt er viktig i en kultur som legger stor vekt på familie og slekt.

Da vi parkerte hjemme var klokka halv to og jeg rakk noen sider med Bambara før arbeidsdagen var over. Og slik går nu dagan.

En vanlig dag på jobben?

Inngangen på dagen var vel litt uvanlig, for da vi var til gudstjeneste i sentrum av Bamako i går, ble Synnøve frastjålet mageveske med mobiltelefon, penger, kredittkort og førerkort. I og for seg fryktelig irriterende. Både å miste mye verdisaker og alt styret med å ordne opp i det etterpå. Tyven forsvant jo over alle hauger, men et vitne som ble med til politistasjonen ble mistenkt for å være medskyldig. Hva slags natt han hadde, er vi usikre på.

Dagen startet med et møte der det meste gikk etter planen. Etterpå var det ingenting som gikk etter planen. Det begynte å regne, og da stanser jo alt opp i dette landet. Heldigvis varte det ikke alt for lenge, så det var enda god tid til å dra til politistasjonen for å ornde med formell anmeldelse. For sikkerhets skyld tok vi med en malier i tilfelle språkproblemer. Etter litt feilkjøring kom vi til politistasjonen som er noen bygninger som har stått siden franskmennene bygde dem på begynnelsen av forrige århundre.

Gårdsplassen ser ut som et steinbrudd og kontoret vi var på i går inneholder 8-10 politiansatte som ser på fjernsyn, snakker i telefon, snakker med hverandre, hilser på forbipasserende og lytter til radio som står på fullt. Å forklare hvorfor en er kommet på haltende fransk, kan da være en utfordring. Vi ble henvist lenger inn på gårdsplassen til neste kontor. Etterforskeren er litt opptatt og ber oss vente noen minutt. På hans kontor er det også en haug med folk. Vi setter oss på en stein utenfor, men blir bedt om å flytte oss litt fra varetektarresten for å unngå kontakt med de innenfor. Tiden går... og går... En kommer ut, vasker seg og inntar bønnematta. En annen kommer ut og vasker seg før han inntar matfatet. Inspektøren forsvinner, men lover smilende at han ikke har glemt oss når han returnerer etter en time.

Omsider er det vår tur. Vi forklarer på nytt alt vi fortalte i går. Etterforskeren tegner sirlig marg på det eneste papiret som er i sikte, og noterer flittig alt som blir fortalt. Eneste tekniske innretning ellers er TV-en i kroken og etterforskerens mobiltelefon som ringer med jevne mellomrom. Han svarer selvsagt hver gang, og innimellom kommer selvsagt noen politifolk halende på en type som er beskyldt for å ha stjålet en moped. Den saken må selvsagt etterforskes litt samtidig med vår vitneforklaring. Vi oppgir pliktskyldigst sporingsnummer til mobiltelefonen og lurer i vårt stille sinn på hvilken teknisk innretning som skal brukes for å finne den.
Vi henvises over til neste kontor for å registrere behov for kopi av anmeldelse og midlertidig førerkort. Det var selvsagt for raskt. Først må formalier på plass. Vi henvises tilbake til første kontor. Der spiser de, så vi må selvsagt vente. Så kommer vi inn og forklarer hele sulamitten en gang til mens inspektøren noterer flittig, spør om navn, fødselsdato, navn på mor og far og yrke. Vi prøver en gang til, men må først snakke med etterforskeren som sender med oss en adjutant til kontor nummer 3 igjen. Nye spørsmål om navn, mor og far, fødselsdato, adresse etc. Vi er nesten i mål, men først må vi betale litt penger for kopi av anmeldelse er jo ikke gratis må vite. Nytt kontor – papiret får fint stempel og frimerke og vi er i mål! Det tok 3 og en halv time. Arbeidsdagen er slutt. Selvsagt begynte det å regne igjen, veien vår ser ut som ei elv og hagen ser ut som et badebasseng med brunt vann. Heldigvis hadde Bartolome nystekte grovbrød klar.

På vei ut av kultursjokket?

Vi skriver 14.august og vi har snart gjort unna 2 uker her sør for Sahara. Det er tilløp til bedre trivsel, matlysten er litt på vei oppover og depressive tanker er sjeldnere. Det er derfor lov å håpe på at kultursjokket er på retur. Jeg tror vi har tenkt mye på hva vi voksne gjør mot barna ved å bryte opp fra Norge, selv om barna er 15, 19 og 23 år gamle. Det har vært tungt å kjenne på at yngstemann savner venner, mangler språkferdigheter og sover dårlig. På samme måte har vi kjent på at de som er hjemme fortsatt trenger foreldre.

Det som har vært med på å gjøre situasjonen bedre, var kanskje besøket på den amerikanske skolen sist mandag. Vi fikk omvisning av trivelige ansatte, og vårt bidrag til elevflokken skal være sammen med 4 engelsktalende jenter i alderen 15-17 år. I tillegg har de fritidsaktiviteter sammen med elever på den store amerikanske skolen to dager i uka. I dag har hun også vært sammen med kollega Therese på kleshandling på Grand Marche i sentrum. Når en synes det er ålreit, har en kommet langt i å venne seg til livet i dette rothølet av en hovedstad. Litt besøk i badebassengene på hotellene i området virker også positivt på trivselen.

Vi voksne har flyttet fokuset litt fra huset og de nære tingene. Nå har vi startet med språkopplæring og har gjort unna to økter i Bambara. I ni sogoma? I ka kenne? (God dag, hvordan har du det?) Franskkunnskapene er begrenset hos mange, og litt grunnleggende Bambara er det derfor greit å lære seg. En av de nye norske er fransktalende sveitser, så mye av kommunikasjonen i det norske miljøet går også på fransk for tida. Snakk om babelsk forvirring! Ja, ja, det har vi vel bare godt av. I dag har Laurent (sveitser), Emmanuel (den nye sjåføren) og jeg sust (tja – kanskje ikke helt dekkende?) rundt i sentrum for å bli kjent med kjøreruter til de viktigste stedene. Det oppleves etter hvert greit å kjøre i dette kaoset av biler som kommer fra alle kanter, kjører mot kjøreretningen hvis det går litt tregt, snur midt på veien og mopeder er overalt. For nordmenn er det litt uvanlig, men vi utvikler en glidende kjørestil der vi sniker oss ut i veikryssene og rekker hånda ut av vinduet hvis vi vil at folk skal slippe oss frem. Hornet brukes mye, men det er ikke den aggressive tutinga fra Marokko. Her tutes det på en laidback måte der smilet aldri er langt unna.

Første uke i Bamako

I morgen er første uka i Bamako unnagjort, og det er virkelig mye vi har glemt om hvordan det var å leve her i Mali. Etter ei hel uke skulle en jo tro at alt var på plass og at det bare var å kjøre på med arbeidsoppgaver. Slik er det ikke. Selv om vi ikke regner med å ha norsk husstandard her nede, er det likevel ting som må på plass. Sengene trenger madrasser og myggnett er det ikke lurt å klare seg uten. Mye annet utstyr må også til før vi føler at huset er et sted der en kan hvile ut etter travle dager. Samtidig føler en seg fryktelig bortskjemt og storforlangende sammenlignet med f.eks. han som hadde rigget seg til under en presenning i en av byens rundkjøringer. Forskjellene er himmelropende og livet er knallhardt i et land med en av de nederste plassene på FN-listen over levekår. I en tid med aksellererende matpriser blir det stadig vanskeligere å få midlene til å strekke til. Våre problemer dreier seg heller om internett-tilkopling, mobiltelefoner, air-condition og andre vestlige innretninger.

Forskjellene fra sist gang vi var her er store. Da levde vi på landsbygda uten strøm og telefon, og kjøleskapet kom sjelden under 20 plussgrader. Sånn sett er forbedringene kjempestore. Likevel har overgangen vært større enn ventet. Vi tenkte nok at alt skulle gå så greit siden vi har vært her før. Slik var det ikke. Særlig tungt har det vært å kjenne på savnet etter Inger Marie og Ivar Andreas som er igjen i Norge. Det er ikke slik at det går greit å fly langt av sted etter at fuglene har forlatt redet. De kommer alltid til å være en del av oss, og det har vi kjent mye på de siste dagene. Magdelena har også store utfordringer i å finne seg til rette i et liv som er så forskjellig, og der så mange gode venner er så langt unna. At folk stort sett snakker Bambara og Fransk gjør det ikke mye lettere.

Vi er midt i regntida nå, og regnet bøtter ned med jevne mellomrom. Det kjedelige er at det blir veldig fuktig på soverommet da, men det får vi holde ut så lenge det blir gode avlinger til de som dyrker. I dager som kan være tunge prøver vi jobbe oss opp på pluss-siden. De gode tingene er vennlige og gjestfrie folk med smittende humør, gode og tålmodige kolleger, og at vi har en Herre som har lovt å være med i utfordringer og oppgaver som ligger foran.

Siste innspurt

Det er torsdag kveld, og jeg har bestemt meg for å komme i gang med bloggen jeg har tenkt på i flere uker. Torsdag er også dagen før den store reisen. I morgen starter turen til Marokko og Mali og annerledesåret for Synnøve, Magdelena og meg. Det er rart, gøy og litt trist, for uken har gått med til avskjeder, og ekstra tungt er det å reise fra svigerfar som merker alder og skrantende helse. Mor og svigermor er i god form, men det blir rart at det kanskje går et år før vi møtes igjen. Inger Marie kjenner også på at avskjeden kan bli tung, selv om vi sannsynligvis treffes alt i november. Ivar Andreas har jeg mistanke om at gleder seg til vi skal reise, slik at han kan flytte inn i huset. Invitasjoner til innflytningsparty er visst alt publisert iflg. Synnøve.

I morgen går turen til Strømmen, der vi gjør et lite opphold hos svoger og svigerinne før vi reiser videre til Marokko på lørdag. Vi har lagt inn 12 dager med ferie i Marokko før vi reiser videre til Mali. Etter lang tid med pakking og klargjøring, skal det bli godt med noen feriedager før alt starter opp i Bamako. Da blir det sikkert lite tid til avslapning. Da skal jeg prøve å publisere dette før jeg fortsetter pakkingen.